I BESIKTAS. Journalist Fredrik Drevon (t.v.) med en av de tyske korrespondentene i Istanbul.
I BESIKTAS. Journalist Fredrik Drevon (t.v.) med en av de tyske korrespondentene i Istanbul. (Foto: Privat)

Norske medier har ennå ikke oppdaget Tyrkia. Hvorfor er det så vanskelig å se andre vinklinger?

KRONIKK: Ser ikke norske redaksjoner andre vinklinger på Tyrkia enn PKK, Erdogan og syriske flyktninger? Det spør Fredrik Drevon, etter tre år som frilansjournalist i landet.

  • Endret
  • FREDRIK DREVON, frilansjournalist som bodde i Tyrkia fra 2012 til 2015

Tyrkia er et spennende land å dekke. Hvis man snakker tyrkisk og har gult pressekort.

Fra januar 2012 til juli 2015 bodde jeg i Istanbul, en eksotisk by med en legendarisk aura av eventyr.

Te servert i små glass.

Bymurene som holdt fiender ute i tusen år.

De ikoniske pendlerfergene.

Kjøpesenteret Kanyon som ligner Dødsstjernen i Star Wars.

Samtidig er Istanbul et trafikkhelvete etter flere tiår med ukontrollert vekst og rabiat urbanisering i alle retninger.

17 millioner mennesker og 18 000 taksier. Biler i kø. Feilparkerte biler. Busser som bruker en halv time på to kilometer.

Under en sky av kaos og korrupsjon koloniserer opportunister de siste kvadratmetre av det offentlige rom. På tyrkisk kalles trengsel kalabalik, fiskestim.

Hvis du ønsker å forstå konsekvensene av systematisk vanstyre og organisatorisk nihilisme bør du prøve å trille en barnevogn gjennom Istanbul, fra Sultanahmet til Besiktas.

Det er noe annet å bo i Tyrkia over tid, enn å besøke landet en uke som turist.

Det er på dette området, dagliglivet til tyrkerne, at norsk journalistikk og norske analyser om Tyrkia, svikter mest.

Man ser Tyrkia stort sett bare som en geopolitisk brikke eller en turistdestinasjon. Norske medier skildrer sjelden hvordan livet arter seg for vanlige tyrkere, for eksempel de som er mer opptatt av tv-serier og fotball enn politikk og religion.

For å forstå Tyrkia, må man gå på fotballkamp. Fredrik Drevon på pressetribunen, Türk Telekom Arena. (Foto: Privat)
For å forstå Tyrkia, må man gå på fotballkamp. Fredrik Drevon på pressetribunen, Türk Telekom Arena. (Foto: Privat)

Norske medier som ignorer fotballens enorme betydning i Tyrkia har spilt seg selv ut av stadion.

Da Galatasaray 9. april 2013 slo Real Madrid 3-2 i Istanbul sto hele Tyrkia bak hjemmelaget.

Fotball har en samlende kraft i moderne tyrkisk historie som religion ikke er i nærheten av.

Den eneste nordmannen som er noenlunde kjent i Tyrkia er John Carew, som scorte 13 mål for Besiktas i 2004-5. 

Dagbladets blodspakt

For all del, det leveres mye bra stoff av norske utenriksjournalister. Men når det gjelder Tyrkia har dekningen i flere år vært preget av lettvinte fremstillinger av tyrkisk politikk og liten vilje til å hente inn kommentarer fra Erdogan-lojale kilder, som for eksempel denne Aftenposten-saken, der en UiO-stipendiat siteres på at «Folk mener Tyrkia går i feil retning» uten at journalisten har forsøkt å intervjue noen av tyrkerne i Norge som stemmer på Erdogan.

I tyrkiske medier over hele det politiske spekteret er énkildesaker med anonym kilde hovedregelen, snarere enn unntak.

Likevel siterer norske journalister og kommentatorer grådig og ukritisk fra tyrkiske medier.

Et av mange eksempler på denne ukritiske sitatpraksisen er en sleivete og spekulativ kommentar i Dagbladet i 2013, der Einar Hagvaag tilsynelatende uten å ha sjekket flere kilder, gjengir en sensasjonell historie fra den Erdogan-lojale avisen Yeni Safak:

En generaldirektør i det tyrkiske transportdepartementet skal ha inngått en blodspakt med ledere for et japansk entreprenørselskap, og truet med å begå selvmord dersom japanerne ikke fullførte Marmaray-prosjektet innen Tyrkias nasjonaldag.

Marmaray er et lokaltogprosjekt i Istanbul som blant annet omfatter verdens dypeste senketunnel.

Hvorfor prøvde ikke Hagvaag å kontakte Jens Peter Henrichsen, den danske prosjektdirektøren for Marmaray-prosjektet, for å høre hans versjon?

Jeg har intervjuet Henrichsen og flere andre nøkkelspersoner i Marmaray-prosjektet, og min konklusjon er at blodspakt-historien er rent oppspinn.

Den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink ble deportert fra Tyrkia i 2015. I artikkelen Journalism doesn't exist in Turkey, skriver hun:

In Turkey, media hardly ever make journalistic choices. Many papers and TV channels weren’t founded for journalistic reasons but purely as a tool for conglomerates to use in their trade relations with the state authorities.

Noen barn jeg møtte på reportasjetur i Mardin, sørøst-Tyrkia. (Foto: Fredrik Drevon)
Noen barn jeg møtte på reportasjetur i Mardin, sørøst-Tyrkia. (Foto: Fredrik Drevon) Foto: Fredrik Drevon

Dagliglivet i Tyrkia

Nyhetsbildet i Tyrkia er preget av referater om kontinuerlige politiske kriser og nærmest rutinemessige trefninger mellom statlige sikkerhetsstyrker og kurdisk gerilja, med perioder av våpenhvile innimellom.

Både PKK-terror og statlig vold rettet mot sivile i PKK-infiltrerte områder, har så lenge vært en del av den permanente bakgrunnsstøyen i Tyrkia at konflikten på sett og vis blir tatt for gitt.

Dagliglivet i Tyrkia utspiller seg ikke primært langs politiske, religiøse eller etniske akser, men er knyttet til universelle behov som transport, infrastruktur, arbeid, helse og utdanning.

Jeg har vært i Diyarbakir, kjent som kurdernes «hovedstad» i Tyrkia, og andre sørøstlige byer der PKK har betydelig støtte, og opplevd de dårlige veiene, de grusomme boligblokkene og den pessimististe stemningen. De sosiale og økonomiske forskjellene er enorme mellom vestlige byer som Istanbul og Bursa, og sørøstlige byer som Diyarbakir, Siirt og Mardin.

I Tyrkia er det offentlige helsetilbudet og skolesystemet generelt så dårlig at alle som har råd føder på private sykehus og sender barna sine til privatskoler. Den viktigste markøren for at man tilhører middelklassen er at man kan betale for private skole- og helsetjenester.

I tillegg til alle forbruksvarene folk skal kjøpe, handler dagliglivet i Tyrkia om å betale for strøm, gass og vann.

Separate papirfakturaer for alt dette blir fortsatt levert på døren til alle husstander i Tyrkia, enten man betaler regningene på nett eller kontant på postkontoret.

Hvordan få gratis strøm

Man får ikke rapportere forbruk selv. Både sikringsskapet og målerne for vann og gass er montert i oppgangen eller utenfor inngangsdøren, slik at leverandøren kan kontrollere forbruket.

Selv om vi bodde i et fancy område av Istanbul opplevde vi lengre brudd i strømforsyningen annenhver uke.

Vann- og gassforsyningen ble brutt på månedlig basis. Regningene leveres uten konvolutt, som betyr at de henger fremme til spott og spe på oppslagstavlen i oppgangen.

Den enslige damen som bodde i etasjen under oss tok taksi til frisøren jevnlig, men regningene hennes hopet seg opp. Strømleverandøren stengte strømmen hennes og plomberte hennes del av vårt felles sikringsskap.

Imidlertid klarte hun å få på strømmen igjen ved å leie en elektriker til å fjerne plomberingen og fikse litt. Den samme prosedyren skjedde flere ganger.

Sånn går dagene i Tyrkia, EU-kandidat og medlem av G-20.

Megamoské med seks minareter under bygging på Istanbuls høyeste punkt, Camlica. (Foto: Fredrik Drevon)
Megamoské med seks minareter under bygging på Istanbuls høyeste punkt, Camlica. (Foto: Fredrik Drevon) Foto: Fredrik Drevon

Det gode nabolaget

Tyrkia har en stor og homogen middelklasse etter flere århundrer med etnisk rensing, men viljen til å løse problemer i fellesskap er svært liten.

Inspirert av amerikanske gated communities, trekker mange tyrkere seg nå ut av neglisjerte og forsøplede sentrale bydeler, og forskanser seg i liksom-luksuriøse leilighetskomplekser bak sikkerhetsvakter og piggtrådgjerder.

Resultatet er en tentakulær og labyrintisk bystruktur, perforert av blindveier og sterile øysamfunn.

Heldigvis har Istanbul her og der klart å beholde sin sjarm.

Vi bodde et stykke opp langs Europa-siden av Istanbul, i Arnavutköy, et heterogent lokalsamfunn i et homogent land. Her er mye av trehusbebyggelsen fra 1800-tallet intakt, og man har tilgang til flere kilometer med uavbrutt gangvei langs det tre mil lange Bosporos-stredet.

Fra min stamkafé i Istanbul passerte containerskipene så nærme at jeg nesten fikk dem oppi kaffen. (Foto: Fredrik Drevon)
Fra min stamkafé i Istanbul passerte containerskipene så nærme at jeg nesten fikk dem oppi kaffen. (Foto: Fredrik Drevon) Foto: Fredrik Drevon

Fra kontoret mitt hadde jeg panoramautsikt mot containerskipene på Bosporos.

I nabolaget var det skomaker, skredder, slakter, espressobar og en kommunal restaurant der man fikk en stor frokost for 30 kroner.

Det beste ved den tradisjonelle tyrkiske bykulturen er tilhørigheten til nabolaget, mahalle. På tross av rabiat urbanisering finner man fortsatt den gode nabolagstemningen noen steder i Istanbul. Man kan hilse på alle, slå av en prat på annethvert hjørne.

Båndene man knytter på kryss og tvers i alle slags sammenhenger har i tillegg til det sosiale også en pragmatisk side:

Siden de offentlige tjenestene i Tyrkia ofte er ubrukelige grunnet korrupsjon og kafkaesk byråkrati, er nettverket av tilfeldige bekjentskaper det viktigste man har.

Veldig mye i Tyrkia handler om å kjenne noen som kjenner noen.

Istanbul er egentlig en haug med landsbyer som har vokst sammen til en megaby. Tyrkia har ikke oppstått i brytningen mellom øst og vest, slik det hevdes i klisjéspekkede reiseprogrammer, men i møtet mellom landsbyer og nomader, noe Tyrkias største forfatter Yasar Kemal (1923-2015) skildrer mesterlig i sine romaner.

Svært mange stedsnavn i Tyrkia slutter på -köy, som betyr landsby. Navnet avslører landsbyens opprinnelige funksjon. Arnavutköy betyr albanerlandsby. Albanerne la gatestein i Istanbul på 1800-tallet. Det var dessverre ingen albanere igjen da vi bodde i Arnavutköy, men vi ble kjent med noen grekere og én armener.

Vinterstemning i mitt Istanbul-nabolag, Arnavutköy. (Foto: Fredrik Drevon)
Vinterstemning i mitt Istanbul-nabolag, Arnavutköy. (Foto: Fredrik Drevon) Foto: Fredrik Drevon

Noe med nordmenn

Før jeg flyttet til Istanbul var jeg ansatt hos Teknisk Ukeblad, så det var naturlig å jobbe videre med ingeniør-relaterte saker.

For å overleve som frilanser måtte jeg ha flere medier på kundelisten.

Grovt sett kan man selge to typer saker til Norge fra utlandet: Enten noe med nordmenn, eller noe som er så spektakulært at det er umulig å si nei.

Dette viste seg å være et bra tips.

I løpet av mine 2,5 år som journalist i Istanbul solgte jeg reportasjer og kronikker til TU, DN, VG, NTB, Byggeindustrien, Fiskeribladet Fiskaren og Nito refleks, i tillegg til Timeout Istanbul og Al Jazeera English.

Blant de norsk-relaterte sakene jeg gjorde var en reportasje om verdens dypeste senketunnel, Marmaray-tunnelen, som ble bygget under Bosporos. Et fascinerende stykke ingeniørkunst.

For eksempel har tunnelen fire flomporter i stål som kan stenges på to minutter hvis vann skulle komme inn i tunnelen. To av portene veier 33,4 tonn, er 6,3 meter brede, 6,5 meter høye og 80 centimeter tykke.

Det sier litt om den provinsielle holdningen i norske redaksjoner at denne saken ville vært umulig å selge dersom ikke norsk betongteknologi var benyttet i tunnelen.

Uansett var det en fantastisk opplevelse å få vandre gjennom tunnelen fra Europa til Asia, og se på nært hold arkeologiske utgravninger av romerske hus.

Kong Harald klar for lunsj i en luksusvilla på Asia-siden av Istanbul, november 2013. Et samlet norsk pressekorps ventet utenfor, men ingen spurte kongen om hva han mener om fengsling av journalister. (Foto: Fredrik Drevon)
Kong Harald klar for lunsj i en luksusvilla på Asia-siden av Istanbul, november 2013. Et samlet norsk pressekorps ventet utenfor, men ingen spurte kongen om hva han mener om fengsling av journalister. (Foto: Fredrik Drevon) Foto: Fredrik Drevon

I november 2013 invaderte kongeparet og en stor norsk næringslivsdelegasjon Istanbuls dyreste hotell, Ciragan Palace.

I forbindelse med en lunsj i en luksusvilla på Asia-siden av Istanbul, møtte et samlet norsk pressekorps det norske kongeparet, utenriksminister Børge Brende og en rekke andre prominenser.

I Tyrkia foregår det fra statlig hold systematisk trakassering av journalister.

Men fremfor å stille Brende spørsmål om hans syn på menneskerettigheter i Tyrkia, var Nrk mest opptatt av å snakke om Farc-geriljaen i Colombia.

Lettvint journalistikk

Alle journalister som besøker Tyrkia har sittet fast i trafikken.

Aftenposten er opptatt av transport i Norge, så hvorfor lager ikke avisen en reportasje om sykkelbevegelsen i Istanbul, istedenfor den samme saken på repeat om syriske flyktninger i Tyrkia?

Naturligvis er det enklere å intervjue tilfeldige syriske flyktninger enn å grave i regnskapstallene og forretningsforbindelsene til norske selskaper.

VG er opptatt av å avsløre korrupsjon.

Hvorfor graver ikke VG i transaksjonene til norske foretak i Tyrkia, som Jotun eller Statkraft?

Jeg hevder ikke at disse selskapene er involvert i korrupsjon, men hvordan kan man vite dette sikkert før man har fått innsyn i regnskapene deres?

Hemmelige tall

I en rapport fra en norsk aktør som analyserer kraftverkutbygging i Tyrkia heter det at:

Corruption is acclaimed to be most serious in public procurement, and companies have alleged that contracts are often awarded on the basis of personal relationships rather than commercial competence.

Vesentlige deler av Statkrafts virksomhet i Tyrkia er unntatt offentlig innsyn, både når det gjelder miljø og økonomi.

Bygging av kraftverk medfører store miljøinngrep og utslipp gjennom byggeprosessen.

Statkraft sier at alle direkte utslipp i selskapets virksomhet blir rapportert og kompensert for gjennom kjøp av CO2-kvoter, men vil ikke si hva de betaler for disse kvotene.

Som kompensasjon til landsbyer som blir berørt gir Statkraft penger til lokale formål som skoler og idrettsanlegg, men vil ikke gi innsyn i regnskapstall for disse transaksjonene.

Statkraft har investert 4-5 milliarder i skandaleprosjektet Cetin i sørøst-Tyrkia. Prosjektet ble stengt av sikkerhetsmessige grunner stengt før det ble ferdigstilt. Men den statseide norske kraftgiganten vil ikke gi innsyn i driftsutgiftene for anlegget.

Det var mye bråk i norske medier da det nye skianlegget i Holmenkollen ble 4.400 prosent dyrere enn planlagt.

Endelig pris var 1,9 milliarder kroner.

Men hvis Statkraft svir av fem milliarder på et mislykket damprosjekt i Tyrkia, er det ingen norske journalister som gidder å sjekke hva pengene egentlig ble brukt til.

Korrupsjon akseptert

Norske journalister og kommentatorer er forbløffende dogmatiske i dekningen av Tyrkia.

Man ser landet som et sett enkle motpoler: Regjering vs. PKK; religiøse vs. sekulære; syriaflyktninger vs. turister.

Disse motpolene representerer en smurfeversjon av Tyrkia.

Erdogans islamisering av den sekulære republikken som ble grunnlagt av Atatürk, er spesielt tydelig i den frenetiske byggingen av kitsch-moskeer i 1500-talls stil.

På velregisserte folkemøter fremstiller Erdogan seg selv som Tyrkias nye landsfader. (Foto: Fredrik Drevon)
På velregisserte folkemøter fremstiller Erdogan seg selv som Tyrkias nye landsfader. (Foto: Fredrik Drevon) Arkivfoto: Fredrik Drevon

Men etter min mening handler de største konfliktene i Tyrkia ikke om religion eller etnisitet, men om økonomiske og sosiale forhold. Jeg har møtt kurdere som er fanatiske tilhengere av Erdogan, og andre kurdere som hater ham intenst.

Mange liberale etniske tyrkere som drikker alkohol er kulturmuslimer.

Alle tyrkiske begravelser skjer i regi av moskeer, selv om bryllup er en sekulær prosedyre i Tyrkia.

For å skjønne den politiske situasjonen i Tyrkia må man se på hvem som tjener mest på status quo.

Sannsynligvis er islamisten Erdogans viktigste støttespillere ikke de hijabkledde damene som hyler frenetisk når han holder tale, men den sekulære eliten som kjører Ferrari til nattklubbene langs Bosporos.

Dette segmentet av Tyrkias overklasse satt stille under Gezi park og sitter stille fortsatt.

Poenget her er at korrupsjon ikke bare er noe politikere gjør. Tyrkia har en innarbeidet kultur for korrupsjon på mange nivåer.

Det synes å være bredt akseptert i Tyrkia at hvis du jobber hardt er det greit å være korrupt, reflektert i et uttrykk man ofte hører:

«Rusvet aliyorlar, ama azindan calisyorlar.»

De er korrupte, men i det minste jobber de.

Protestporno

Protestporno er kanskje det mest åpenbare stoffområdet for utenlandske journalister i Istanbul.

I episke gatekampscener møtes opprørspoliti og demonstranter i et hav av flammer og tåregass. Disse sakene leveres i rikt monn av nyhetsbyråfotografer som risikerer livet for ikoniske bilder som forteller universelle historier om maktmisbruk.

Ofte ligger det et element av sexploitation i måten mediene skildrer protester på. Et nærliggende eksempel er Reuters-fotograf Osman Orsals berømte Gezi park-bilde av kvinnen som fikk navnet Lady in Red.

Politimannen Fatih Zengin sprayer på kloss hold studenten Ceyda Sungur med tåregass.

Bildets overtydelige og ufrivillig komiske pornoestetikk skildrer genialt makthavernes selv-parodiske besettelse av sin egen potens.

De folkevalgte, her representert ved opprørspoliti, skal ikke bare banke opp sitt eget folk. De skal komme over dem også.

Bildet bidro dessverre til å estetisere et grasrotopprør som kunne fått mye større konsekvenser for Tyrkia, hvis ikke opprøret hadde blitt knust så raskt og brutalt.

Da pianist Davide Martello dukket opp med flygel på Taksim-plassen og spilte den svulstige pop-balladen The Lady in Red av Chris de Burgh, markerte det at Gezi park-opprøret hadde kokt ut til en alternativ kulturfestival à la Occupy Wall Street.

Hva koster en gatekamp?

Naturligvis finnes det ulike måter skildre en demonstrasjon og dens kontekst på.

Har demonstrantene politiske mål, eller er de mest ute etter spenning? Hvilke ordre har politiet? Hva heter selskapene som leverer tåregass og annet gatekamputstyr? Hva koster en gjennomsnittlig gatekamp skattebetalerne?

Problemet er at norske medier ikke er åpne for slike perspektiver.

De publiserer heller en standard nyhetsbyråsak der gruppe a står mot gruppe b, x antall ble skadet, sitat fra regjeringen, sitat fra ekspert, action-bilde av sexy demonstrant som blir banket opp, og ferdig med det.

Tyrkere følger demonstrasjonen fra avstand. (Foto: Fredrik Drevon)
Tyrkere følger demonstrasjonen fra avstand. (Foto: Fredrik Drevon) Foto: Fredrik Drevon

De mest voldsomme protestene i Tyrkia pleier å skje 1. mai når demonstranter prøver å marsjere til Taksim-plassen eller hovedgaten Istiklal, der det i flere år i har vært forbudt å holde politiske markeringer.

Andre områder hvor det ofte blir gateopptøyer er de liberale bydelene Besiktas på Europa-siden, og Kadiköy på Asia-siden.

1. mai hvert år lager politiet en jernring rundt Taksim på flere kilometer i diameter. Da jeg prøvde å selge inn en reportasje-idé om 1. mai 2015 til noen norske medier, var svaret at dette dekker vi best fra skrivebordet.

Jeg tok uansett med kameraet mitt til Besiktas for å se hva som foregikk der.

Ved hjelp av det gule tyrkiske pressekortet mitt utstedt av pressekontoret til Tyrkias statsminister kunne jeg krysse politisperringene.

Jeg så at noen av demonstrantene hadde bygget seg opp store ammunisjonslager av gatestein. At sivilpoliti ikke rykket inn og arresterte demonstrantene som brøt opp og stablet gatestein, kan tyde på at politiet ønsket en voldelig konfrontasjon.

Når man går nærmere innpå en demonstrasjon ser man altså et mer komplisert bilde enn det nyhetsbyråene typisk registrer. Men denne kompleksiteten får ikke plass i norske medier.

Man tar heller snarveien og serverer den enkle voldshistorien.

Det gule pressekortet

Mitt gule tyrkiske pressekort fikk jeg ved å kave meg gjennom en utmattende søknadsprosedyre som blant annet innebar at jeg måtte fremvise brev fra norsk oppdragsgiver, samt et papirbrev fra den norske ambassaden i Ankara som bekreftet at jeg var journalist.

Ambassaden brukte to måneder på å skrive dette brevet, for de måtte først avklare med UD i Oslo om det var i ambassadens mandat å skrive et slikt brev.

Videre måtte jeg legge frem dokumentasjon fra lege om min blodtype, så dette kunne trykkes på pressekortet.

Prosedyren inneholdt også et vakkert Catch 22:

Før jeg kunne få pressekort måtte jeg vise frem eksempler på reportasjer jeg hadde gjort i Tyrkia. Men som fastboende i Tyrkia hadde jeg ikke lov til å gjøre disse reportasjene uten å ha pressekort.

Utstedelse av pressekort forutsatte også at jeg hadde pressvisum, som ble utstedt etter fire besøk hos den tyrkiske ambassaden i Oslo.

Dessuten måtte jeg vise frem min oppholdstillatelse i Tyrkia, såkalt Ikamet, som jeg fikk jeg på grunnlag av at min kone er tyrkisk.

Prosedyren for å få Ikamet var nesten like lang og slitsom som pressekort-prosedyren, og innebar en rekke turer til ulike politistasjoner og offentlige kontorer i Istanbul.

Før du vet ordet av det, er både pressekortet og oppholdstillatelsen gått ut på dato.

Heldigvis har de veldig god mat i Tyrkia. Så kan man kose seg med en linsesuppe og tenke på noe fint.

Til slutt: Fem tips for journalister som skal til Tyrkia

1. Lær deg tyrkisk.

2. Si aldri nei til te.

3. Les mye tyrkisk historie, spesielt om Atatürk og sultan Suleiman 1.

4. Sjekk at papirene er i orden.

5. Gå på fotballkamp.

Noen av mine reportasjer fra Tyrkia:

Til toppen