Slagordet Zaman (tid) i brorskapets tid. Reklameboard i Istanbul for den nå nedlagte avisen Zaman. En demonstrant og en politimann leser avisen Zaman. Bildet er tatt i november 2013, altså før den store korrupsjonsskandalen som førte til det endelige bruddet mellom Gulen og Erdogan. Mediehuset Zaman ble tatt over av tyrkiske myndigheter 4. mars i år, og nedlagt 27. juli ved et statlig dekret.
Slagordet Zaman (tid) i brorskapets tid. Reklameboard i Istanbul for den nå nedlagte avisen Zaman. En demonstrant og en politimann leser avisen Zaman. Bildet er tatt i november 2013, altså før den store korrupsjonsskandalen som førte til det endelige bruddet mellom Gulen og Erdogan. Mediehuset Zaman ble tatt over av tyrkiske myndigheter 4. mars i år, og nedlagt 27. juli ved et statlig dekret. (Foto: Fredrik Drevon)

Norske medier snakker om at pressefriheten i Tyrkia er under press. Hvilken pressefrihet?

MEDIEKRITIKK: Sleivete dekning av tyrkisk mediekaos. Og norske medier er åpenbart ikke oppdaterte når de skriver om Tyrkia, mener Fredrik Drevon.

15-16. juli ble Tyrkia utsatt for et brutalt kuppforsøk som heldigvis mislyktes.

Siden president Erdogan holder sin erkefiende og tidligere allierte, Fethullah Gulen, ansvarlig for kuppforsøket, har presidentens omfattende heksejakt mot den såkalte Gulen-bevegelsen eskalert drastisk etter 15. juli.

131 medier ble beordret nedlagt i Tyrkia 27. juli, deriblant avisene Taraf og Zaman, og nyhetsbyrået Cihan. Mediene som stenges skal være knyttet til Gulen-bevegelsen.

Tyrkiske myndigheter utstedte samme uke arrestordre på 89 tyrkiske journalister, mediearbeidere og ledere i mediebedrifter, ifølge Human Rights Watch.

MEDIEKRITIKK PÅ MEDIER24: Medier24.com vil våren og sommeren 2016 presentere en ny spalte og etter hvert en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.

Inntil videre som et tidsbegrenset prosjekt. Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

FREDRIK DREVON, journalist, frilanser og mediekritisk spaltist.
FREDRIK DREVON, journalist, frilanser og mediekritisk spaltist.

Ikke oppdatert på Tyrkia

Et søk i nyhetsarkivet Retriever gir 41 treff på papir og nett på søkeordene Tyrkia + pressefrihet i perioden 15. - 31. juli.

Et gjennomgående problem når norske medier skal dekke den dystre situasjonen for journalister i Tyrkia, er at de ikke har fått med seg at pressefrihet i Tyrkia lenge har vært en saga blott.

18. juli slo VG-lederen fast i en ellevill understatement at "Presidenten er ingen tilhenger av ytrings- og pressefrihet."

På lederplass bør VG klare å ytre seg mye tydeligere enn dette.

Teksten er merket VG mener, men inneholder ingen "meninger" utover å referere hva pressefrihetsorganisasjoner har sagt om Tyrkia i flere år. Teksten kunne like gjerne bestått av én setning:

- For å finne ut hva VG mener, gå til freedomhouse.org.

Bilde 03.08.2016, 20.46.50

Dra ut i gatene og kjemp for demokrati, lyder meldingen denne tyrkeren får fra høyeste hold. Faksimile fra satireavisen Leman 20. juli.

29. juli skriver VG på lederplass under tittelen Pressefrihet under press: "Det er stor fare for at Erdogan nå bruker kuppforsøket som en mulighet til å bringe frie medier til taushet for godt".

Frie medier? Erdogan bruker beviselig kuppforsøket som et påskudd til å rydde unna flest mulig av sine antatte fiender, uansett om de tilhører Gulen-bevegelsen eller ikke.

Hvis VG mener at Tyrkia har frie medier, er det oppsiktsvekkende.

Hvis VG mener at tyrkiske journalister og redaktører jobber under betingelser som kan kalles pressefrihet bør VG gi konkrete eksempler.

Ifølge Reuters har tyrkiske myndigheter benyttet anledningen til å jakte på sekulære, Erdogan-kritiske mediefolk som står langt unna Gulen i religiøse spørsmål, som for eksempel statsviter og tidligere Zaman-spaltist Sahin Alpay.

"Tanken på att Sahin Alpay skulle vara en del av ett misslyckat militärt kuppförsök är absurd. Han som en gång flydde Turkiet undan en militärkupp, för att doktorera på Stockholms universitet, är en debattglad och välformulerad vän av demokrati," skriver Bitte Hammargren i Svenska Dagbladet.

Erdogan var rask til å kalle kuppforsøket "en gave fra Gud", fordi opprydning i offentlig sektor og mer makt til presidenten formodentlig gjør det enklere å realisere drømmen om at Tyrkia innen 2023 skal være er en av verdens ti største økonomier, skriver Bloomberg.

Rangeres lavere enn Russland

Mye tyder på at Tyrkia ikke har pressefrihet, og ikke har hatt det på lenge.

For det første: Reporters without Borders rangerer Tyrkia151. plass av 180 land på sin pressefrihetsindeks, tre plasser under Russland og én plass over Den demokratiske republikken Kongo.

For det andre: Ved alvorlige hendelser blir medier i Tyrkia underlagt en statlig blackout. Myndighetene sender ut instruksjoner om at det er ulovlig å dekke hendelsene, eller at de må dekkes på en bestemt måte.

Selv de gangene myndighetene ikke forbyr mediedekning, fører selvsensur og korrupte eierstrukturer til at dekningen fremstår som dukketeater.

Da spillerbussen til Tyrkias største fotballklubb Fenerbahce i April 2015 ble beskutt, med sannsynlig intensjon om å skade eller drepe spillerne, kom det først noen små saker om knuste vinduer og skadet sjåfør bragt til sykehus.

Så forsvant saken plutselig fra det tyrkiske mediebildet, og det er uklart om angrepet i det hele tatt ble etterforsket av politiet.

Budskap om samhold

Imidlertid ble saken løst ved at Erdogan kalte sammen alle kapteinene i den tyrkiske toppserien Super Lig til et forsoningsmøte, "for å gi offentligheten et budskap om samhold", ifølge avisen Daily Sabah.

Kun Tyrkias statlige nyhetsbyrå Anadolu Agency fikk dekke møtet, og kunne fortelle at fotballspillerne fikk slips av presidenten.

20. april 2015 var jeg blant journalistene som møtte daværende Fenerbahce-trener Ismail Kartal i mixed-zone under klubbens stadion i Istanbul. (Foto: Fredrik Drevon)
20. april 2015 var jeg blant journalistene som møtte daværende Fenerbahce-trener Ismail Kartal i mixed-zone under klubbens stadion i Istanbul. (Foto: Fredrik Drevon) Foto: Fredrik Drevon

Etter en Fenerbahce-kamp i Istanbul spurte jeg daværende trener Ismail Kartal om hvem han trodde sto bak angrepet på spillerbussen.

Han svarte ikke på spørsmålet, men ansiktsuttrykket hans, og de mange sjokkerte gisp fra tyrkiske sportsjournalister, var alene verdt slitet jeg måtte igjennom for å få det gule tyrkiske pressekortet utstedt av statsministerens pressekontor.

"Tyrkia tar lange, tydelige steg i retning av mindre demokrati," skriver Aftenpostens Alf Ole Ask 29. juli.

Hvor lenge kan pressefriheten i et land være under press før den ikke eksisterer lenger?

Hvor lenge kan Erdogan gå med lange, tydelige steg i autoritær retning før han når enden av skalaen?

Hvis du skal ta selfie på Prekestolen, hvor mange "lange, tydelige skritt" kan du ta mot kanten før du befinner deg et helt annet sted?

Ikke en fri og uavhengig presse

Norsk-tyrkeren Dervis Balik sier til Avisa Sør-Trøndelag at norske avisers omtale av Tyrkia må tas med en klype salt:

- Det meste av det jeg ser er basert på informasjon fra statlig styre mediekanaler. Det er i realiteten ikke en fri og uavhengig presse i Tyrkia, sier Balik.

Dette er et godt poeng som flere bør få med seg.

Medier som bruker det statlige tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu Agency som kilde bør alltid ha flere kilder.

Forøvrig gjør ikke Anadolu Agency noe særlig innsats for å fremstå som noe annet enn en propagandakanal. De er konsekvente på at viktige personer med offentlige verv avbildes i klassisk propaganda-stil, sittende ved ryddig skrivebord foran et tyrkisk flagg.

NTB med harelabb på Tyrkia

27. juli skriver NTB i saken Angrep på journalister trappes opp:

"I mars ble det gjennomført en tvungen statlig overtakelse av opposisjonsavisen Zaman Daily [sic]."

I den lille teksten på 913 tegn inkludert mellomrom gir NTB så knapp og upresis informasjon om mediesituasjonen i Tyrkia, at det er vanskelig å se at teksten kan ha verdi for Tyrkia-dekningen til andre medier.

Med tanke på at Reuters og AP leverer glimrende journalistikk fra Tyrkia, bør NTB ha et mye høyere ambisjonsnivå enn det telegrambyrået har i dag.

Man kan selvsagt ikke kreve at NTB skal kunne levere like bra stoff som de store internasjonale byråene med mange journalister og fotografer i Istanbul, men helhjertet innsats og høyt presisjonsnivå er noe alle medier kan klare.

NTB refererer feilaktig til "Zaman Daily". Zaman er det korrekte navnet på den tyrkiske avisen som angivelig ble styrt av Gulen-bevegelsen.

Den engelskspråklige utgaven het Today's Zaman, ikke Zaman Daily, slik NTB hevder.

Når NTB kaller Zaman Daily [sic] for en opposisjonsavis, bør NTB gi en bedre forklaring på hva de mener med opposisjonsavis, enn bare å skrive at mediehuset er anklaget for å ha forbindelser til Gulen.

På hvilke måter har mediehuset Zaman markert sin opposisjon til Erdogan?

Hvem eier mediehuset Zaman og hvilke beviselige forbindelser har vedkommende til Gulen-bevegelsen?

Dette er spørsmål NTB kunne oppklart ved noen søk på internett, eller ved å ringe ledelsen i PEN Norge, som har solid kompetanse på tyrkiske medier.

zamangrab

Slik så nettfronten til Zaman ut etter nedleggelsen. For få år siden var Zaman Tyrkias største avis. 

Jeg er ikke ekspert på tyrkisk pressehistorie, men jeg har fulgt det tyrkiske medielandskapet tett siden jeg flyttet til Istanbul i januar 2013.

Mitt inntrykk er at Zaman var en pro-Erdogan avis frem til omkring korrupsjonsskandalen 17. desember 2013, da bruddet mellom Gulen og Erdogan var et faktum.

Bruddet skal ha skjedd fordi etterforskere, angivelig lojale mot Gulen, blant annet beviste at Erdogan delte ut statlige byggekontrakter i bytte mot hjelp til å kontrollere mediehuset Turkuvaz.

Etter dette var Zaman og Today's Zaman å regne som Erdogan-kritiske aviser. Avisene publiserte for eksempel en rekke kritiske reportasjer om Erdogans prestisjetunge byggeprosjekter.

Da tyrkiske myndigheter i mars i år raidet og tok over mediehuset Zaman, ble alle Erdogan-kritiske artikler fjernet fra nettsidene til Zaman og Today's Zaman.

Fra raidet 4. mars, til erklæringen om nedleggelse 27. juli, har det vært umulig å se forskjell på Today's Zaman og andre regjeringslojale aviser.

Ifølge BBC brukte avisens nye ledelse 48 timer på å gjøre Zaman til en statlig propagandakanal.

Kaotisk medielandskap. Man finner veldig få annonser i tyrkiske aviser. Mye tyder på at papiravisene lenge har gått med dundrende underskudd, og holdes kunstig i live av store holdingselskaper fordi medier hører med i porteføljen til aktører som ønsker statlige kontrakter.
Kaotisk medielandskap. Man finner veldig få annonser i tyrkiske aviser. Mye tyder på at papiravisene lenge har gått med dundrende underskudd, og holdes kunstig i live av store holdingselskaper fordi medier hører med i porteføljen til aktører som ønsker statlige kontrakter. Bilde: Copyright

Kaotisk medielandskap: Man finner veldig få annonser i tyrkiske aviser. Mye tyder på at papiravisene lenge har gått med dundrende underskudd, og holdes kunstig i live av store holdingselskaper fordi medier hører med i porteføljen til aktører som ønsker statlige kontrakter. (Foto: Fredrik Drevon.)

Politisk bryllupsnatt

Siden Zaman og Today's Zaman har vært pro-Erdogan siden mars, er det ikke lett å skjønne hvorfor avisene måtte legges ned i kjølvannet av det mislykkede kuppforsøket.

Kanskje var bare tanken på merkevaren Zaman i seg selv mer enn regjeringen kunne tåle.

På vei hjem fra sommerferie i Tyrkia, fant jeg et eksemplar av den nå nedlagte avisen Today's Zaman, datert 25. juli.

Bilde 02.08.2016, 14.01.15

25. juli-forsiden til den nå nedlagte engelskpråklige tyrkiske avisen Today's Zaman

Utgaven er et åttesiders smörgåsbord av statlig propaganda, fullstendig fri for skjemmede annonser som kunne tatt oppmerksomheten bort fra budskapet om at Tyrkia står samlet mot den såkalte Fethullah Terrorist Organization (FETÖ)

På forsiden kan avisen by på en gladsak fra Anadolu Agency om et brudepar som giftet seg i Istanbul ni dager etter det mislykkede kuppforsøket. Straks etter vielsen sluttet det lykkelige paret seg til jublende folkemengder utenfor Erdogans residens.

Ekstatisk flaggveiving i gatene blir av avisen omtalt som "demokrati-skift", omtrent som en skift-ordning på en arbeidsplass, der jobben din går ut på å vifte med flagg og juble for presidenten.

Brudgommens far sier han er meget stolt av at brudeparet valgte å utføre sin demokratiplikt på selveste bryllupsnatten.

Bilde 02.08.2016, 14.04.35

Gladsak i Today's Zaman 25. juli. Brudeparet gjorde sin plikt og feiret bryllupsnatten med flagg foran huset til Erdogan i Istanbul. 

En annen gladsak omtaler den 40-år gamle medisinstudenten Metin Dogan. Den såkalte Tanksmannen la seg ned foran en tanks på kuppnatten, og blir representert i et 15. juli-monument som allerede er under oppføring i Tyrkia.

På side fem i samme avis bekreftes nok en gang at ingen konspirasjonsteori er fullkommen uten en amerikansk dollarseddel.

Mange påståtte medlemmer av FETÖ som er blitt pågrepet av tyrkisk politi, skal ha vært i besittelse av éndollarsedler med serienummer som starter på F.

Bilde 02.08.2016, 14.06.07

Konspirasjonsteori à la Dan Brown? Gulen-tilhengere bruker dollarsedler med serienummer F som hemmelig medlemskort, hevder statlig tyrkisk nyhetsbyrå. 

Ifølge anonyme kilder Anadolu Agency har snakket med, beviser dette at dollarsedler brukes som et hemmelig medlemsbevis blant Gulens tilhengere.

2. august var nettsidene zaman.com.tr og todayszaman.com definitivt nede, men det var fortsatt mulig å laste ned nyhetsappen Today' Zaman fra AppStore.

Kun i avismuseum: 27. juli ble Zaman og Today's Zaman nedlagt, men 2. august var appen fortsatt aktiv i AppStore.
Kun i avismuseum: 27. juli ble Zaman og Today's Zaman nedlagt, men 2. august var appen fortsatt aktiv i AppStore.

Saksøkt for karikaturer

27. desember 2013 intervjuet jeg forfatter og skribent Baris Uygur i Istanbul. Uygur jobber for Tyrkias største satireavis Uykusuz (Søvnløs), som har et ukentlig opplag på ca. 80.000.

De andre tyrkiske satireavisene heter Leman, Penguen og Girgir. Avisene har en høy kunstnerisk standard og inneholder karikaturer, tegneserier og faste spalter som jakter høyt og lavt i tyrkisk politikk og populærkultur.

Bilde 04.08.2016, 12.34.08

Faksimile fra Satireavisen Penguen med skråblikk på hvordan Erdogan ved hjelp av ekstraordinære bønnerop fra moskeer prøve å overdøve brølene fra kuppmakernes jagerfly.

Satireavisene har gjort narr av både kuppmakerne, Gulens påståtte rolle og regjeringens reaksjoner. I likhet med nyhetsmediene har satireavisene tatt sterk avstand fra kuppforsøket.

Hvorfor får Uykusuz lov til å trykke karikaturtegninger av Erdogan år etter år, samtidig som Erdogan-kritisk journalistikk i vanlige nyhetsmedier blir møtt med søksmål, bøter eller oppsigelse?

Den privilegerte posisjonen skyldes ifølge Uygur at Uykusuz er en uavhengig avis som i motsetning til nyhetsmedier ikke trenger å følge ordre fra eiere eller annonsører. Virksomheten finansieres gjennom salg av papiravisen.

Forfatter og skribent Baris Uygur jobber for Tyrkias største satireaviser Uykusuz (Søvnløs). Her fotografert i avisens redaksjonslokaler i Istanbul, desember 2013. (Foto: Fredrik Drevon)
Forfatter og skribent Baris Uygur jobber for Tyrkias største satireaviser Uykusuz (Søvnløs). Her fotografert i avisens redaksjonslokaler i Istanbul, desember 2013. (Foto: Fredrik Drevon) Foto: Fredrik Drevon

Uygur mener uavhengigheten gir Uykusuz en spesiell status og respekt blant leserne, på tvers av sosioøkonomisk og religiøs tilhørighet.

- Vi har noen religiøse tegnere og skribenter i redaksjonen også. Men når du jobber her legger du fra deg livssynet ditt utenfor døren. Essensen av det vi gjør her er å lage humor, sa Uygur.

Bilde 03.08.2016, 20.50.02

Forsiden til den tyrkiske satireavisen Leman 20. juli viser Erdogan-lojale demokratiforkjempere som spør liberale hipstere om de har sett noen syrere, alevitter eller andre minoriteter de kan banke opp. Men hipsterne er mest opptatt av Pokemon

Satireavis ble blokkert

Men heller ikke satirebladene er fredet. Satireavisen Penguen er tidligere blitt saksøkt for sine karikaturtegninger av Erdogan. Distribusjon av den populære satireavisen Leman skal ha blitt blokkert av tyrkisk politi 20. juli.

Ifølge Hurriyet Daily News skjedde dette fordi Leman gjennom en årrekke har publisert karikaturtegninger av Fethullah Gulen.

Bilde 03.08.2016, 20.48.38

Satireavisen Leman kjørte etter det mislykkede kuppforsøket en kavalkade med sine beste Gulen-karikaturer.

Da jeg i fjor laget en reportasje for Al Jazeera English om pressefrihet i Tyrkia, så jeg mye som tyder på at det ikke er redaktører, men sjefer i store holdingselskaper med medier i porteføljen, som tar de viktige redaksjonelle avgjørelsene.

Disse sjefene er i sin tur avhengige av godvilje fra den tyrkiske regjeringen, både for å få statlige kontrakter innen bygg, anlegg og industri, og for å unngå å bli straffet med hevnpregede skattesaker.

Bloomberg har beskrevet hvordan Erdogan med pisk og gulrot presser sine lojale oligarker til å kjøpe seg opp i ulønnsomme mediebedrifter.

Uygur hevdet at alle tyrkiske nyhetsmedier taper penger, og at utviklingen startet på 1980-tallet, da eierstrukturene ble endret slik at mediene ikke lenger var i stand til å generere profitt på egenhånd.

- Opplagene i dag er mye lavere enn på 1980-tallet, og reklameinntektene er svært lave, men likevel disponerer mediene luksuriøse kontorbygg. Både aviser, radiostasjoner og tv-kanaler generer store tap for sine eiere, så da er det grunn til å spørre hvorfor disse mediene fortsatt er i drift.

- De er overhodet ikke frie. Journalister kan for eksempel aldri omtale korrupsjonsskandaler, og definitivt ikke innenfor konglomeratet til sin egen sjef. De kan heller ikke omtale korrupsjon i selskaper eid av sjefene til konkurrerende medier, for da kommer det hevnreportasjer. Så mediene har en underforstått avtale, sa Baris Uygur.

Selv om denne dynamikken ble eksponert i en rekke internasjonale mediers dekning av korrupsjonsskandalen i Tyrkia 13. desember 2013, er den fraværende når norske medier omtaler presse- eller ytringsfrihet i Tyrkia.

VG forklarer elendigheten i tyrkisk mediebransje med at "Presidenten er ingen tilhenger av ytrings- og pressefrihet." Aftenposten gjentar stadig utsagn som "Tyrkia tar lange, tydelige steg i retning av mindre demokrati."

Dette er i bunn og grunn korrekte observasjoner, men hvis man ikke finner det relevant å trekke inn det viktige poenget om eierstrukturer, kan man ikke ha bladd i mange tyrkiske aviser, enten de heter Hurriyet eller Hurriyet Daily News.

Lederskribenter i de største norske avisene har tilsynelatende glemt at hvis man skal ha en opplyst debatt om pressefrihet, eller fravær av pressefrihet, må man også snakke om eierskap og penger.

Til toppen