NRK-journalist Nareas Sae-Khow.
NRK-journalist Nareas Sae-Khow. (Bent Lindsetmo / NRK)

#MinMetode

NRKs Nareas Sae-Khow: – Jeg får litt av­smak av kolleger som skal være så jævla bedre­vitende

NRK-journalist Nareas Sae-Khow forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det NRK-journalist Nareas Sae-Khow som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist?

– Tror jeg er født nysgjerrig, sta og spørrende. Dessuten tror jeg at jeg er ekstremt åpen for alle slags standpunkt og måter å se verden på – og dermed har jeg hatt få problemer med å få innpass og tillit hos ulike folk og miljøer.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Å være tvilende. Både til seg selv – men også den åpenbare historien, vinklingen og det narativet som ulike saker og problemstillinger helt umiddelbart byr opp til. Det er letteste er å bare gønne på, for å si det slikt, i hamsterhjulet. Det vanskelige er jo å prøve å se det store bildet, å se sammenhengene ingen andre ser – og deretter fortelle den andre historien. Som da gir oss dypere innsikt og forståelse av verden. Ellers tror jeg at redelighet og grundighet seiler opp som kvaliteter som mer enn noensinne er viktig: I disse tider må vi journalister ta ansvar og virkelig bevise at journalistikk faktisk er et fag og håndverk som setter visse krav til oss og våre metoder. Slik at både kilder og publikum skjønner at journalistikk er noe annet enn å publisere en hvilken som helst tekst med et eller annet bilde på en eller annen nettside. Folk skal kunne stole på at våre historier er gjennomtenkte, gjennomarbeidede og faktasjekket.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Hm. Jeg tror det må være den der selvsikkerheten. Merker jeg får litt avsmak av kolleger som skal være så jævla bedrevitende. Synes ikke det kler journalistikken å slå fast saker og ting, om det nå er på kommentarplass eller i valget av vinklinger. Tror mange av oss kunne godt ha lært oss å være litt mer ydmyk i møte med ideer og meninger som vi nødvendigvis ikke er enige i. Men kanskje er jeg selv en slik bedreviter når jeg nå svarer dette? Jaja.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Jeg foretrekker helst vekselbruk. Godt for både kropp og sjel. Og for å si det slik: Jeg er overbevist av at man blir en bedre lagspiller av å ha vært ulike steder på banen. Etter å ha spilt både keeper, høyreback, midtstopper og ving – og unntaksvis spiss – er det i hvert fall mye lettere for meg å skjønne hva som faktisk skal til for å vinne ulike kamper. (Selv om jeg kun har spilt for Tydal IL i 4. divisjon, hehe!)

– Hva skulle du ønske du fikk mer tid til i hverdagen som journalist?

– Å få tid til å kjøre rundt med NRK-bilen i grisgrendte strøk, mens man lytter på lokalradio og deretter kommer i prat med et par kloke gamle folk på en eller annen slitt Coop-butikk, mens står i kø for å handle Ifa-pastiller og en helt grei kaffe. Det er noe av det feteste jeg vet. Random samtaler, og random shit som skjer. Tankene begynner å vandre på en helt annen måte når man er ute på reportasjetur ute i verden – enn når man sitter på en desk. Uforutsette ting som setter i gang de lange tankene. Som kanskje igjen manifesterer seg som journalistikk etter noen år.

– Har du et favorittspørsmål som ofte gir gode svar?

– Nei, egentlig ikke. Hvis man lytter så kommer jo de beste spørsmålene naturlig, er det ikke slik?

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt

– Er egentlig en radiodokumentar som aldri ble publisert. Så jeg skal ikke gå nærmere inn på det konkrete. Men temaet var fyllekjøring og dødsulykker.

– Hva er norske medier dårligst til å dekke?

– Jeg vet helt ærlig ikke om jeg har noen sterk formening om hva vi er dårligst til å dekke. Men kanskje burde vi oftere – og det synes jeg man ser tendenser til nå, med satsninger på kritisk og undersøkende journalistikk i flere mediehus – gå litt bak de overflatiske daglige sakene om hva ulike digitale påvirkere («influensere», hater det ordet) mener om ditt og datt. For all del, er jo gode tabloide konfliktsaker som selger, og som folk selvsagt vil lese. Men det ene utelukker ikke det andre. Jeg blir i hvert fall glad hver gang jeg ser at noen kolleger har tatt seg tid for å se litt bak ulike problemstillinger og konflikter, og forteller historier som får meg til å tenke: «Fuck. Det er slik det egentlig er ja! Selvsagt.» Uansett om det handler om økonomi, politikk, kultur eller sport.

– Er veksten i antall kommunikasjonsrådgivere et gode eller et onde?

– Jeg må si at jeg personlig ikke er like bekymret som flere andre i bransjen for fremveksten av antall kommunikasjonsrådgivere. Min opplevelse er at de aller fleste er dyktige og profesjonelle, og som skjønner sine roller godt. På det beste så klarer man via kommunikasjonsrådgivere å få god hjelp og forståelse for det prosjektet man holder på med, og dermed kjapp tilgang på relevante kilder. På det verste så skjønner man jo at forespørsler på ulike måter blir prøvd trenert, og at vinklinger blir motarbeidet. Det har heldigvis ikke skjedd meg så ofte. Men hvis der er kommunikasjonsrådgivere der ute som konsekvent råder sine folk til å svare skriftlig, og nekte til å stille i muntlige intervjuer: Dere kan ta dere en bolle. En skriftlig og tørr bolle.

– Hva synes du om bruken av anonyme kilder i journalistikken?

– Anonyme kilder har sin plass i journalistikken og må selvfølgelig til i ulike situasjoner for å få frem viktig informasjon, uansett område. Men jeg synes debatten i forbindelse med kildeutvalgets rapport har vært sunn. For jeg har jo tatt meg i å tenke flere ganger, når jeg har lest diverse konfliktsaker fra den politiske verdenen de siste årene, at hvem er disse «sentralt plasserte kildene» – og hvor mye av dette er egentlig veldig styrt informasjon fra aktørene. For la oss være ærlig: Det er nok ikke all informasjon som nok har vært superviktig å få frem, gjennom anonyme kilder opp gjennom årene. Ikke for å snakke ned flinke kolleger som jobber med politikk, men det er jo ikke spesielt tillitsvekkende at man sitter og tenker at «jaja, dette må jeg vel ta med en klype salt» når man leser saken.

Til toppen