– Rart når regjerings­partiene har flere kommunikasjons­folk enn det er journalister i NTB

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Bibiana Dahle Piene, journalist i NTB, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og kommunikasjonsrådgivere.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist?

– Tja. Heller enn å trekke fram én, vil jeg si det er en syntese av mange egenskaper. Men jeg tar ting kjapt, det er jo en fordel.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Man kommer langt med vennlighet. Så må man være redelig og ha høy integritet. Humor er bra å ha.

– Jeg vil også slå et slag for det journalistiske samarbeidet! I NTB er vi helt avhengige av å dele informasjon og tanker med hverandre. Men jeg synes at jeg merker tendenser til mer samarbeid og samsnakk innen hele journaliststanden - det er fint!

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– At man må ha spisse albuer. Og at man må være en «flinkis». Ofte er de enkle, litt dumme, spørsmålene de beste. Samtidig, i dagens sammensatte og stadig hurtigere nyhetskarusell er det utrolig mye man må ha paratkunnskap om og greie å tolke og analysere på et blunk. Her er det kanskje på sin plass å nevne NTBs verdi som nyhetsarkiv. Mitt første skritt i enhver sak er å søke i arkivet og skaffe meg overblikk. Det er gull!

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Jeg har et analytisk hode og liker å grave meg ned og skjønne saker ordentlig. Dessverre er det ikke så mye rom for dette i byrået, vi driver jo mest med løpende nyhetsjournalistikk. Det gjelder å bruke ledige stunder effektivt (ikke alltid like lett). Men det er jo også morsomt når det koker, da.

– Hva skulle du ønske du fikk mer tid til i hverdagen som journalist?

– Graving og kunne jobbe fram egne saker; det blir jo en del programsaker på en byråjournalist. Og mer tid til å snakke med folk, ikke bare om den saken jeg til enhver tid jobber med.

– Har du et favorittspørsmål som ofte gir gode svar?

– «Hva var det egentlig som skjedde?» er ofte et godt spørsmål. Og så har jeg begynt å bytte ut «Hva tenker du om…» med «Hvordan opplever du…». Nyanseforskjellen er kanskje hårfin, men svarene kan bli ganske annerledes.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Litt vanskelig å huske på stående fot... Men én var nok den som endte opp med en bok, om Norges innsats i Sør-Sudan. Researchen tok aldri slutt! Og den gangen jeg satt med tårene dryppende over tastaturet to minutter før deadline, på Sundvolden 23. juli 2011. Den dagen preget meg i lang tid etterpå.

– Hva er norske medier dårligst til å dekke?

– Det må bli utenriks. Der er det jo nesten bare hendelsesnyheter som rår. Hvor mange norske aviser har skrevet noe om betydningen av framveksten av fagforeninger i afrikanske land, for eksempel?

– Er veksten i antall kommunikasjonsrådgivere et gode eller et onde?

– Tja. Det er jo unektelig litt rart når regjeringspartiene har flere kommunikasjonsfolk på jobb enn det er journalister i NTB. Uansett, resultatet er mer spinn og forsøk på såkalt «framing» av sakene, mens det blir vanskeligere å komme fram til den du egentlig vil snakke med. Til slutt ender det gjerne opp med en skriftlig kommentar fra statsråden eller hvem det nå er, utformet av kommunikasjonsrådgiveren, og uten mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål. Et ferskt eksempel er jo Nav-skandalen: Etter at den sprakk, var det klin umulig å få noen i ledelsen i Nav i tale, de var omgitt av et kobbel med kommunikasjonsfolk

– Hva synes du om bruken av anonyme kilder i journalistikken?

– En åpen kilde er bedre enn en anonym, men en anonym kilde er bedre enn ingen kilde. Vi journalister må kunne ha mulighet til å kunne snakke med kilder på bakgrunn og på betingelse av anonymitet. Når det er sagt, må man være ekstra kildekritisk ved bruk av anonyme kilder. Her i NTB er tommelfingerregelen å kun bruke anonyme kilder til faktaopplysninger, men ikke til personkarakteristikker og påstander som ikke kan etterprøves. Og, som en kollega sier, det beste hadde vært om politikerne og departementene viste enda større åpenhet.