Selvsagt trener jeg både før og etter jobb. Og kona kan bare glemme hengepupper og cellulitter

• ØYSTEIN HAGE, hobbysyklist i Bergen og redaktør i FiskeribladetFiskaren

Jeg er snart 50, og kona er ikke langt bak.

Vi trener intenst for å holde kroppen i form, men jeg har gitt klar beskjed til fruen at jeg hverken tolererer hengepupper eller cellulitter.

Det får nå være måte på selv etter fylte 45.

Trening er selvsagt en viktig del av vårt hyperaktive lederliv. Nå som ungene endelig klarer seg selv, løper vi både på Ulriken og sykler frem og tilbake til jobb i Bergen. En ekstra intervalltur får vi ofte også tid til.

Det er heldigvis slutt på henting i både barnehage og på SFO.

Nå kan vi selvrealisere oss. 50 er virkelig de nye 40.

Og selvsagt trener jeg både før og etter jobb – og helst litt på jobb også. Må jo nesten det som leder. Kroppen må holdes på plass. Jeg må se best mulig ut, men da må også kona holde formene vedlike. Det skulle bare mangle. Og det har jeg gitt beskjed om også. Selv om hun har stått last og brast med meg gjennom alle oppturene, tolererer jeg ikke noe slinger i valsen.

Ingenting må henge. Alvorlig talt.

...la oss spole tilbake til et intervju forrige uke: 

Hadde jeg som mann sagt noe slikt i et portrettintervju i en norsk avis, tør jeg ikke tenke på reaksjonene som ville ha kommet.

Å være så politisk ukorrekt ville stemplet meg som både mannsgris og kvinnehater.

Men hvorfor er det slik at kvinner kan si mer eller mindre det samme om sine bedre, mannlige halvdeler, uten at noen løfter et øyenbryn?

Og hvordan kan journalister skrive slikt, uten å tenke seg om to ganger?

I et større portrettintervju med den profilerte medielederen Gjyri Helén Werp i Drammens Tidende, også gjengitt på Medier24, får vi servert slike beskrivelser.

Selvsagt ikke av krav til en kvinnes kroppsfasong, men til en mann.

Først blir vi loset gjennom en glamorøs beskrivelse av en leders hverdag, bestående av trening, suksess og vin. Det er her journalisten gjengir Werps melding til sin ektemann.

En melding som vi menn aldri kunne kommet med til våre koner.

I reportasjen står det nemlig at mannen, som har stått Werp last og brast i alle disse årene, har fått beskjed om at hun ikke tolererer «man-boobs», nå som han har passert femti år.

Det må altså trenes, noe artikkelen gang på gang understreker at intervjuobjektet også gjør.

Den tidligere KK-sjefen gikk nemlig på dagen, og siden har hun løpt og løpt, kan vi lese, mens journalisten beskriver den suksessrike hovedpersonen der hun sitter ved det robuste spisebordet, i det lyseblå sveitserhuset på en fornem øy i Oslofjorden.

Selv fikk jeg kjeft da jeg en gang spurte et intervjuobjekt om hun hadde kjøpt ny kjole da hun skulle på ball på Slottet. Jeg spurte også hvor hun hadde kjøpt den.

For dette er både tullete og politisk ukorrekte spørsmål.

Vi spør jo aldri menn om hvor de har kjøpt den nye dressen; ble den handlet inn på Dressmann eller Ferner Jacobsen?

Jeg fikk kritikk fra flere hold. Og det var helt på sin plass.

Men bør det ikke være like tullete for en kvinne om å snakke om mannepupper, som for meg å spørre om kjoleinnkjøp?

Likestilling skal vel gjelde begge veier? Eller?