Bernt Olufsen, mediekritiker.
Bernt Olufsen, mediekritiker. (Foto: Erik Waatland)

DEBATT

Skaper vi en journalistisk pandemi av dødsangst og frykt?

«Tonen er en annen og journalistikken har endret seg», skriver Bernt Olufsen om norske mediers dekning av koronaviruset.

«13.000 nordmenn kan dø», var det dramatiske budskapet da helseminister Bjarne Håkon Hanssen hasteinnkalte til pressekonferanse i 2010. Dermed skapte han samtidig nærmest epidemiske tilstander i norske redaksjoner. Folkelig dødsangst ble mangfoldiggjort i førstesider.

Nå ser det ut til at både helsemyndigheter og mediefolk har trukket lærdom av erfaringene fra fugleinfluensa-trusselen i 2003 og svineinfluensakrisen i 2010. Tonen er en annen og journalistikken har endret seg som en konsekvens av nye, digitale publiseringskanaler.

Medieforskere vil kalle det «risikokommunikasjon»; hvordan publikums enorme informasjonsbehov skal mettes når verdenssamfunnet stilles overfor en smittebombe som koronaviruset. Til forskjell fra den alarmerende fellesbeskjed fra Helse- og omsorgsdepartementet, Folkehelse-instituttet og Helsedirektoratet i 2010, synes kommunikasjonen fra myndighetene nå adskillig mer neddempet. Dette fører trolig også til en mer faktaorientert og fortløpende informasjon gjennom mediene.

Resultat: Færre panikkartede reaksjoner fra publikum.

 

Medie-pandemiene

Som journalist og redaktør har jeg overlevd flere medie-pandemier. Da vi i Norge ble stilt overfor trusselen fra SARS og fugleinfluensa i 2003, rykket redaksjonen ut til sjø og vann for å observere mulige syke fugler.

Funn av døde måker utløste full alarm. Mange fryktet at smitten kunne komme hit til lands med trekkfugler. Så vidt vites døde ingen av fugleinfluensa i Norge.

Etterpå la vi i redaksjonen nye beredskapsplaner for hvordan en livstruende pandemi skulle dekkes.

Så kom svineinfluensaen til Norge, og unge, friske mennesker ble særlig hardt rammet. Lege-familier hamstret Tamiflu i sine private kjøleskap. Snart måtte vi alle stille i kø host fastlegen eller nyopprettede kommunale helsestasjoner for påfyll av en ny og uprøvd vaksine.

Etter influensa-alarmene inngikk mange land langsiktige avtaler med produsentene av legemidler som et beredskapstiltak mot pandemier. Norge forpliktet seg til å kjøpe ti millioner doser – to til hver av oss – til en verdi av 650 millioner kroner, i følge en artikkel i A-magasinet. Et anslag viser at legemiddelindustrien skal ha tjent 55 milliarder kroner på svineinfluensavaksinen alene.

Så gikk det over. Norge forhandlet seg til en løsning hvor man slapp å importere tonnevis av medisin med utløpsdato. 

 

Tabloide virkemidler

Tabloid journalistikk handler mye om tett fokus på mennesker. Skjebner og konsekvenser. Tradisjonelt har derfor mye av mediekritikken handlet om hvordan VG og Dagbladet kan hause opp stemninger og skape unødig frykt blant folk flest. Et tiår med gjentatte Dagbla-fronter om flått, Alzheimer, magefett og hjerneslag kan nok ha gitt grobunn for slike reaksjoner. Jeg ser heller ikke bort fra at noe av det også smittet til VGs spalter.

De siste to ukene byr på gjenhør med myten om medieskapt pandemi-hysteri, men dette er langt fra tilfelle. Journalistikken har forandret seg i betydelig grad det siste tiåret. Før handlet mye av journalistikken om å finne neste dags vinkel på historien. Nå er det evige maset om vinkling nesten borte. Alt handler om direkte formidling av hendelser og faktabasert informasjon. Nettsidene til VG, Dagbladet, NRK og Aftenposten blir nesten identiske. Det er krav til hastighet i formidlingen. I vår tid skal nyheter reise raskere enn mennesker.

Dermed blir rapporteringen også mer nøktern og faktaorientert. Fragmentert i biter som refererer korona-krisens utvikling fra sekund til sekund.

 

Dramaturgiske grep

Likevel er dekningen ikke helt uten dramaturgiske grep, slik et eksempel fra VG viser: 70 prosent kan bli smittet, vinklet VG hardt på sin digitale førsteside.

Kilden var en risikovurdering fra Folkehelseinstituttet hvor det heter at «uten tiltak, vil en stor del av befolkningen rammes, kanskje opp mot 70 prosent». I reportasjen sier overlege Preben Aavitsland ved FHI: «om det er 20, 30, 40, 50, 60 eller 70 prosent, vet vi ikke».

Uvisshet skaper frykt. Journalistikk tar sjelden utgangspunkt i det mildeste scenario og opererer sjelden med desimaler.

 

Etisk journalistikk

Derfor er det viktig å fokusere på etisk journalistikk når sivilsamfunnet stilles overfor utfordringer som koronaviruset og katastrofelignende situasjoner. I mediene må vi sørge for at plakatene med journalistikkens etiske kjerneverdier tas ned fra veggen: Faktabasert rapportering, uavhengighet, upartiskhet, redelighet og humanisme.

Mye av dette kan gjenfinnes i Vær Varsom-plakaten. Og i den situasjon som vi står overfor nå kan det være grunn til å minne om noen av punktene, som f. eks. pkt. 3.2: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.»

Dette punktet er spesielt relevant i situasjoner hvor redaksjoner mottar tips og informasjoner som kan ha utgangspunkt i ryktespredning. Det er grunn til å vise særlig årvåkenhet overfor opplysninger som distribueres gjennom sosiale medier. Pkt. 3.2 i Vær Varsom-plakaten er dessuten det punktet som flest medier forbrøt seg mot i løpet av fjoråret.

Det er også relevant å minne om pkt. 3.9 i plakaten: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.» 

 

Tett på mennesker

I dekningen av en mulig pandemi kommer journalisten ofte tett på mennesker som befinner seg i en utsatt og sårbar situasjon, som f.eks. nære pårørende.

Vær Varsom-plakaten inneholder også flere aktuelle publiseringsregler som kommer til anvendelse i pandemi-dekningen. Det gjelder særlig punktet om respekt for privatliv og identitet. Mediene skal ha saklighet og omtanke som mål for dekningen, og ta et spesielt hensyn til ofrene og deres pårørende. Det er også viktig at overskrifter, henvisninger, ingresser, inn- og ut-annonseringer ikke går lenger enn det finnes dekning for i stoffet. 

Men i tillegg til å være kildekritiske, skal mediene også ivareta publikums interesser stilt overfor en mulig pandemi. Det handler om å stille kritiske spørsmål til ansvarlige myndigheter og avdekke mulige forsømmelser eller kritikkverdige forhold. En pandemi påkaller innsatser fra undersøkende journalistisk metode.

 

Forsker på retorikk

Medieforskere har vært opptatt av at helsemyndighetenes retorikk også vil gjenspeile seg i medienes dekning. Frykten kan være smittsom og ende i massepsykose og panikk. I forbindelse med svineinfluensa-dekningen er det påpekt at journalistikken ble for endimensjonal og lite kritisk. Myndighetenes verstefalls-scenario tok nærmest sikte på å skremme folk til vaksinesentrene. Medieforskningen peker derfor også på at risiko-journalistikk med fordel kan legge til rette for mer meningsutveksling og debatt. 

Ved Universitetet i Oslo pågår det akkurat nå spennende forskning omkring dette temaet. Professor Øyvind Ihlen ved Institutt for Medier og Kommunikasjon leder prosjektet «Retorikk om pandemi i risikokommunikasjon i et endret medielandskap».

Prosjektet skal bl.a. studere forskjeller mellom de tradisjonelle og sosiale medier når det gjelder innhold om mulige pandemier. koronaviruset må komme som bestilt til disse forskerne.

Til toppen