Nyhets- og hendelsesfotograf Vegard M. Aas.
Nyhets- og hendelsesfotograf Vegard M. Aas. (Foto: VEGARD M. AAS / PRESSE 3.0)

KOMMENTAR

Skremmende holdninger fra leder ved operasjons­sentralen i Finnmark

«Leder ved operasjonssentralen i Finnmark, Synne Stenslet Roaldsnes, gjemmer seg bak politiregisterloven for å unndra pressen og den øvrige offentligheten informasjon», skriver nyhetsfotograf Vegard M. Aas.

  • Endret
  • VEGARD M. AAS, nyhets- og hendelsesfotograf.

Leder ved operasjonssentralen i Finnmark, Synne Stenslet Roaldsnes, gjemmer seg bak politiregisterloven for å unndra pressen og den øvrige offentligheten informasjon.

I beste fall er det hele fåfengt forsøk på å skape tillit til befolkningen – i verste fall er det hele et tydelig utrykk for total mangel på kompetanse. 

I tospann med 110-sentralen

At Stenslet Roaldsnes, i tospann med leder for 110-sentralen i Finnmark Gerd Isaksen, forsøker å forhindre pressen fra å fungere som «den fjerde statsmakt», altså de som skal kontrollere kontrollørene, (les: dere) er ikke bare oppsiktsvekkende – det er regelrett skremmende. 

Så skremmende at det burde få en hver redaktør i Finnmark til å steile, journalister til å sette kaffen i halsen og innbyggerne til å undres om 1. april kom én måned for tidlig i år.

«Jeg undres om (men jeg håper ikke at) du har politimesteren i ryggen i den tilsynelatende nye praksisen», skriver Vegard M. Aas.
«Jeg undres om (men jeg håper ikke at) du har politimesteren i ryggen i den tilsynelatende nye praksisen», skriver Vegard M. Aas. Foto: VEGARD M. AAS / PRESSE 3.0

Jeg undres om (men jeg håper ikke at) du har politimesteren i ryggen i den tilsynelatende nye praksisen. 

Du er ikke bare på kollisjonskurs med andre operasjonssentraler i landet sin praksis (110-sentraler for Gerd Isaksens vedkommende) – du er også fullstendig på kollisjonskurs med politidirektoratet - hvilket du jo tross alt er underlagt. 

Her har du et knippe utdrag fra «politiets kommunikasjonsstrategi» og «Operativ mediehåndbok for politiet» etterfulgt av noen enkle spørsmål jeg håper du vil besvare:

  1. «Omdømme og tillit skapes gjennom det daglige arbeidet og ved å sørge for åpen kommunikasjon gjennom media» (Operativ mediehåndbok for politiet 3.)
  • Hvordan synes du det selv går med tilliten og den åpne kommunikasjonen gjennom media?
  1. «Dersom politiet bruker lang tid på å svare, går media til andre kilder. Blir mediebildet preget av uriktig eller mangelfull informasjon, kan det gi befolkningen et feilaktig bilde av situasjonen. Det kan også skape ubegrunnet frykt.» (Operativ mediehåndbok for politiet 4.) 
  • Hva tenker du selv om å være pådriver for å vanskeliggjøre pressens mulighet til å gi ut korrekt informasjon til innbyggerne, som du tross alt er betalt både av og for å beskytte?
  1. “Henvendelser fra media utgjør en vesentlig del av den eksterne kommunikasjonen politiet må forholde seg til. Dette må etaten se på som muligheter til å formidle, og ikke som en trussel eller belastning.” (Politiets kommunikasjonsstrategi12)
  • Hva i «Henvendelser fra media (...) må etaten (...) ikke (se på) som en trussel eller belastning» er det du ikke forstår?
«Hvordan synes du det selv går med tilliten og den åpne kommunikasjonen gjennom media?» spør fotograf Vegard M. Aas.
«Hvordan synes du det selv går med tilliten og den åpne kommunikasjonen gjennom media?» spør fotograf Vegard M. Aas. Foto: VEGARD M. AAS / PRESSE 3.0

Jeg noterer meg at politiet i Finnmark ønsker å tilbakeholde informasjon ettersom dere oppfattet hendelsen som «liten», men la meg gjøre én ting klinkende klart:

Politiet skal strengt tatt ikke på noen som helst måte, under noen som helst omstendighet, være redaktør(er). 

Her er forøvrig noen få naturlige spørsmål som pressen ville ønsket svar på ved en hendelse:

  • Var det tilstrekkelig med ressurser på stedet?
  • Hvor lang tid brukte nødetatene på å komme frem?
  • Hadde man tilstrekkelig og riktig utstyr?
  • Ble involverte behandlet på en korrekt måte?
  • Vil de komme med ros eller ris?
  • Hvem bodde/oppholdt seg på adressen, og ble vedkommende behandlet fordel- eller ufordelaktig enn andre?
  • Reagerte naboer på noe?
  • Var det noe ved den aktuelle hendelsen som må sees i sammenheng med noe annet?

Var det noe ved hendelsen som innbyggerne bør varsles om, som politiet selv ikke ønsker skal komme frem?

Eller for å oppsummere spørsmålene i et: gjorde nødetatene jobben sin?

Kan du Stenslet Roaldsen, med hånden på hjertet, si at pressen og den øvrige befolkningen kan ha tiltro til at politiet i Finnmark ville svart ærlig om man hadde spurt dere disse spørsmålene i etterkant, tatt i betraktning at dere forsøker å unndra informasjon om en «dagligdags» hendelse (som for øvrig er langt i fra dagligdags for den/de det måtte angå)?

«Politiet skal strengt tatt ikke på noen som helst måte, under noen som helst omstendighet, være redaktør(er)», skriver Vegard M. Aas.
«Politiet skal strengt tatt ikke på noen som helst måte, under noen som helst omstendighet, være redaktør(er)», skriver Vegard M. Aas. Foto: VEGARD M. AAS / PRESSE 3.0

Dersom du frykter at innbyggerne skal være redde for å be om bistand av politiet, brannvesenet eller helsevesenet, av frykt for å havne i avisen, er jeg overbevist om at det er tid for et møte med mediene i Finnmark, deriblant redaktør i Hammerfestningen Bjørn Egil Jakobsen og journalist i Finnmarksposten Randi Iren Olsen.

Avslutningsvis benytter jeg anledningen til å vise til et brev fra politidirektoratet til politidistriktene i 2010.

Og nå Roaldsnes! Nå må du følge godt med, for dette – dette er viktig at du får med deg: 

«Politiet er tjent med å komme ut med riktig informasjon om hendelser som håndteres. Politiet skal dessuten oppfylle informasjonsplikten som er nedfelt i Statens kommunikasjonspolitikk, politiets kommunikasjonsstrategi, samt politiinstruksen.» (Politidirektoratet i brev til politidistriktene i 2010) 

Redaktør i Hammerfestningen, Bjørn Egil Jakobsen, undres hvorfor dere skal skjule en brann. En kan heller lure på hva dere har å skjule. 

At politiet vil jobbe i fred uten «brysomme» journalister er ikke nytt. Det ville de også i Maridalssaken i 1978.

Spørsmålet er ikke om folk vil la være å ringe etter hjelp i frykt for å havne i lokalavisen.

Spørsmålet er om befolkningen vil at dere skal få jobbe i fred og ture frem akkurat som dere tilsynelatende selv måtte ønske.

Til toppen