HÅVARD NYHUS, frilansjournalist og spaltist.
HÅVARD NYHUS, frilansjournalist og spaltist. (Bilde: Francisco Munoz)

Slik ble jeg avskjediget på dagen fra Bergens Tidende, uten mulighet til å rette meg etter retningslinjer jeg aldri ble gjort kjent med

KOMMENTAR: - Vi, de rettighetsløse, skriver Håvard Nyhus. Om den mediale løsarbeiderens arbeidsvern i en famlende norsk avisredaksjon.

• Håvard Nyhus, forhenværende kommentator og kritiker i Bergens Tidende

 

Mandag 17. oktober sendte Dagens Næringsliv ut et varsel til sine frilansere om nye gjeldende føringer. I varselet sto det blant annet: «Dersom du er i tvil om noen av dine oppdrag skaper problemer, diskuterer vi gjerne.»

Skjebnen har som kjent sans for ironi, for på samme tidspunkt ble jeg avskjediget på dagen som mediekommentator i Bergens Tidende.

Bli med inn i en norsk avisredaksjon anno 2016, der det famles etter nye prinsipper i konjunktursviktens tid.

 

Først ett skritt tilbake:

I januar 2014 ble jeg, på initiativ fra daværende kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, engasjert som BTs faste ukentlige mediekommentator (Sandvik tok sluttpakke i fjor vinter).

Etter hvert ble kommentarene mine også trykket i søsteravisen Stavanger Aftenblad, etter deres ønske.

Parallelt har jeg fungert som avisens faste musikk- og filmanmelder. Relasjonen til Bergens Tidende kan blant annet anskueliggjøres slik:

I 2015 fakturerte jeg avisen for 309.100,- (eks. mva).

 

Ved siden av har jeg vært fast spaltist i Vårt Land og i NRK P2s «Salongen».

I tillegg har jeg sporadisk levert oppdragsjournalistikk innenfor rammen av content marketing, en praksis jeg deler med BTs eier, Schibsted, som bedriver innholdsproduksjon i stor skala.

Disse oppdragene (innenfor teknologi/næringsliv) er forenlig med vilkårene for NJ-medlemskap, definert i Vedtekter for Norsk Journalistlag 2015–2017 (§ 4 setter grensen ved lobbyisme og medierådgiving).

Helt sjeldne jobbforespørsler som kunne komme i konflikt med kommentatorrollen i Bergens Tidende (media/kultur), har jeg naturligvis styrt klar av, jf. VVP 2.2.

En telefon til oppdragsgiver Mediaplanet kan bekrefte dette.

Dertil har jeg – selvfølgelig! – unnlatt å kommentere enkelte TV 2-programmer og -forhold, all den tid min kone er ansatt i kanalen. I tilfeller der det har føltes nødvendig, har jeg også informert leserne om koblingen. Se for eksempel her og her.

  

Spol frem til 17. oktober, da jeg får beskjed om at berøringen med innholdsproduksjon ikke er forenlig med frilansoppdrag for BT.

Nyhetsredaktøren kan ikke vise til konkrete eksempler på at «rolleblandingen» har svekket tilliten til meg som kritiker/kommentator, men det er tilstrekkelig at spørsmål kan reises.

Avisens interne retningslinjer etterlater angivelig ingen tvil. (Samme avis lever fint med at Statoils reklamebyrå legger ut reportasjehermende artikler under BTs Facebook-fane.)

 

Da jeg oppgir at jeg aldri har blitt gjort kjent med angitte retningslinjer, og at jeg naturligvis ville etterkommet dem om jeg hadde visst om dem, pareres det med at jeg «burde visst», og at ansvaret utelukkende påhviler meg.

BTs ansvar for å artikulere forventninger og kjøreregler sies det ingenting om.  

Slik skjedde det at jeg ble avskjediget på dagen, uten mulighet til å rette meg etter et sett interne retningslinjer (som jeg fremdeles bare har hørt om).

Som en viss litteraturskikkelse har jeg ennå til gode å få en skriftlig redegjørelse for hva som egentlig er min forbrytelse, og hvordan den står i forhold til straffeutmålingen.

Skjønt, hva har vel en frilanser krav på?

 

Innenfor arbeidsrett er det springende punkt hvorvidt «frilanser» er en dekkende benevnelse på min relasjon til BT.

Eller hvorvidt summen av tre år med opptil flere ukentlige leveringer, bedriftsfotball, adgangskort (har det ennå!), julebord, bryllupspresang og så videre konstituerer noe mer og noe annet. Om arbeidsmiljøloven uttaler departementet at:

«Selv om en person utfører arbeid som «selvstendig» (…) frilansere, tilkallingshjelper og så videre som utfører arbeid uten en regulær ansettelseskontrakt omfattes også av loven dersom de reelt sett må betraktes som arbeidstakere.»

Om BT har forbrutt seg mot lovens preseptoriske prinsipp? Det overlater jeg til juristene å grunne over.

 

For denne saken har også andre dimensjoner enn de strengt juridiske.

Avisens redaksjonsklubb har for eksempel uttalt at det vil være ensbetydende med «yrkesforbud» å pålegge frilansere like strenge krav som fast ansatte når det gjelder innholdsproduksjon.

Samme klubb har på eget initiativ (jeg er ikke organisert) forfattet et brev til sjefredaktøren der de «oppfordrer ledelsen til å gjenoppta dialogen»:

«(Klubben har) interesse av at alle frilansere som leverer til BT blir behandlet på en forutsigbar måte. Vi føler oss ikke trygge på at det har skjedd i dette tilfellet.»

Snart tre måneder senere er brevet ennå ikke blitt besvart.

 

Jeg noterer meg også at BTs lovanvendelse ikke er helt konsekvent, all den tid avisen uten videre bruker frilansere og vikarer som jobber med program- og kommunikasjonsarbeid (!) i sentrale kulturinstitusjoner i Bergen.

Det er heller ikke så «vanntette skott» mellom avisens redaksjon og innholdsprodusent Brand Studio som det BT kommuniserer utad. Fotografer kan øyensynlig gli frem og tilbake mellom dem.

 

Jeg skriver ikke dette for å vekke sympati.

Om noe har dette vært en påminnelse om hvor privilegert jeg er, som enkelt kan hoppe videre til andre og mer pålitelige oppdragsgivere.

Men kanskje kan episoden anspore til en prinsipiell debatt om den sjonglerende frilanserens habilitet, rettigheter og plikter.

Om ledelsesansvar, om vilkårlig internjustis, om forholdsmessige sanksjoner, og om påkjenningen ved løse kontraktsforhold og evighetsvikariater uten rettsvern.

 

 

 

Øyulf Hjertenes, sjefredaktør i Bergens Tidende. Arkivfoto: Gard L. Michalsen, arkivfoto

 

BT svarer: «Frilansere som skriver for Bergens Tidende må forholde seg til Vær varsom-plakaten»

  • Øyulf Hjertenes, sjefredaktør i Bergens Tidende

Frilansskribent Håvard Nyhus, tidligere anmelder og mediekommentator i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad, tar i et debattinnlegg i Medier24 et oppgjør med måten BT valgte å avslutte samarbeidet med ham på. 

Det er ikke vanskelig å ha forståelse for at frilansere i et forandret medielandskap må tenke alternativt for å skape seg et levebrød. Det er heller ikke vanskelig å ha sympati for den vanskelige situasjonen BTs avgjørelse satte Håvard Nyhus i.

Men denne saken handler ikke om hvordan frilansere skal overleve. Ei heller handler den om medier som famler i blinde i vanskelige tider, slik Nyhus antyder. Tvert imot. Den handler om ryggraden vår, om grunnprinsippene i norsk presse, om hvordan vi forvalter det mest dyrebare i bransjen: Troverdighet. Og den koker ned til et konkret spørsmål: Er det mulig å jobbe med journalistikk og reklame samtidig? Svaret på det er nei, i hvert fall her i Bergens Tidende.

For det er altså det Håvard Nyhus har gjort. Han har laget innholdsmarkedsføring samtidig som han har vært mediekommentator i Bergens Tidende. Selv beskriver Nyhus omfanget av reklameoppdragene som «sporadiske». Det er i beste fall en tildekking av omfanget, slik BT opplever det.

De etiske retningslinjene som Nyhus savner innføring i, er Vær Varsom-plakaten. Bergens Tidende legger til grunn at alle journalister og kommentatorer, enten de er fast ansatte eller frilansere, er godt kjent med pressens etiske regelverk. Punkt 2.2 lyder slik: «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»

Du verner ikke om din egen uavhengighet, integritet og troverdighet som når du mediekommentator samtidig driver i markedsføringsbransjen. Du ødelegger den. Du unngår ikke interessekonflikter eller spekulasjoner om inhabilitet når du ved siden av å drive med journalistikk, driver med reklame. Du legger til rette for dem.

Derfor blir det meningsløst når Nyhus viser til at Schibsted jo selv driver med innholdsmarkedsføring og at Bergens Tidende selv publiserer samme form for annonser. Skulle det på noe vis forsvare rolleblanding? Det er jo motsatt: Når bransjen søker nye inntektskilder, er det ekstra viktig å hegne om det grunnleggende i journalistikken.

Og la det være sagt: Bergens Tidende har ikke prinsipielle vanskeligheter med innholdsmarkedsføring. Slike annonser har blitt en ny inntektskilde i en tid som virkelig krever det. Det vi ikke aksepterer, er at medarbeidere gjør begge deler. Her må det være vanntette skott. Det er mulig å jobbe med innholdsmarkedsføring, og på et senere tidspunkt gå inn i journalistikken. Men i Bergens Tidende kan du ikke ha begge hattene på samtidig. 

 

 

  • Hva mener du om denne saken? Send dine tips og innspill til gard@medier24.no

 

Til toppen