Lars Magne Hovtun, informasjonssjef i Brann- og redningsetaten i Oslo.
Lars Magne Hovtun, informasjonssjef i Brann- og redningsetaten i Oslo. (Bilde: Marianne Utnes Kjøsnes)

Som fersk journalist ble 25-åringen Lars Magne sendt for å dekke 22. juli. Nå står han bak kurset som skal ruste sommerens vikarer for kriser og ulykker

– Jeg kjente meg ikke igjen. Jeg som trodde jeg var hardhudet og tålte alt, sier Lars Magne Hovtun om tiden etter 22. juli. Nå vil han hjelpe andre journalister til å få mer kunnskap om krise- og ulykkesjournalistikk.

I løpet av de siste 14 årene har Hovtun vært journalist i Rogalands Avis, Aftenposten, presse- og informasjonsoffiser i Forsvaret, informasjonssjef i Nordre Buskerud politidistrikt og nå – informasjonssjef i Oslo brann- og redningsetat.

I alle disse posisjonene har han jobbet med kriser og ulykker, og det har gitt ham mange ulike perspektiver på hvordan journalister og nødetater håndterer slike situasjoner. 

Disse erfaringene, i tillegg til opplevelsene fra å ha vært journalist på Sundvolden etter terrorangrepet 22. juli, ga ham ideen til et kurs i krise- og skadestedsjournalistikk for journalister. 

Lars Magne Hovtun.
Lars Magne Hovtun. Foto: Audun Braastad

– Og da jeg begynte som informasjonssjef i Oslo brann- og redningsetat fikk jeg endelig mulighet til å ta initiativ til et slikt kurs, sier Hovtun.

 

Trafikkulykker og krigshandlinger

Han har kjent på kroppen hvorfor det er behov for mer kunnskap om temaet. 

– Under terrorangrepet den 22. juli 2011 ble mange sommervikarer sendt ut for å dekke den grusomme hendelsen. Jeg var sommervikar i Rogalands Avis, og ble sendt til Utøya siden jeg var den som hadde mest felterfaring, sier han og fortsetter:

– På veien forberedte jeg meg på sterke grafiske synsinntrykk, og tenkte at det ikke kom til å bli noe problem. Det hadde jeg nemlig opplevd før, både på trafikkulykker i Norge og som offiser i Afghanistan.

Men på Sundvolden hotell opplevde han imidlertid ingen sterke synsinntrykk.

I stedet ble han overveldet av vanvittig sorg og lidelse hos de overlevende og etterlatte.

– Noen ropte stygge og sårende ting til oss journalister. Jeg bøyde hodet, og følte meg som en ussel åtselgribb. Samtidig følte jeg meg ekskludert fra samholdet alle andre følte etter dette nasjonale traumet. Det var fælt, og noe jeg var helt uforberedt på.

 

– Måtte ta en timeout

Og etter noen intense dager med jobbing, kom smellen:

– Jeg kjente meg ikke igjen. Jeg som trodde jeg var hardhudet og tålte alt. Nå måtte jeg ta en time out. Noen dager i morellhagen på hytta hjalp godt, men det som hjalp mest var å lese en artikkel med Kadafi Zaman. TV 2-reporteren, som jeg hadde stått sammen med på Sundvolden, sa at dette hadde vært skikkelig tungt for ham også. 

Lars Magne Hovtun i Afghanistan, tatt på oppdrag i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan, våren 2011.
Lars Magne Hovtun i Afghanistan, tatt på oppdrag i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan, våren 2011. Foto: Privat

– Mye verre enn både blodig terror i Pakistan og tsunamier. Og først da erfarne Kadafi innrømmet at han hadde hatt det tøft, klarte jeg å innrømme for meg selv at dette hadde vært skikkelig, skikkelig tøft, sier Hovtun. 

Nå går Hovtun og de øvrige nødetatene i hovedstaden sammen med Oslo Redaktørforening og Oslo Journalistklubb for å forberede sommervikarer på det som - i ytterste tilfelle - kan komme.

– Dette er kurset jeg som journalist alltid ønsket meg. Det er ikke mange år siden jeg selv var ung journalist og møtte opp på skadested uten å vite helt hva jeg kunne ta bilder av, hvor nær jeg kunne gå, hva jeg kunne forvente å få av uttalelser fra nødetatene, og ikke minst – hvilke sterke psykiske og fysiske inntrykk som ville møte meg. Målet med kurset er å gjøre unge journalister bedre forberedt på slike situasjoner, sier han.

Hovtun presenterte ideen for Oslo Redaktørforening og Oslo Journalistklubb, og fikk god respons. Dette blir andre året på rad at de arrangere noe slikt.

 

Kan oppstå gnisninger

Sammen har de utviklet kurset slik at det nå består av nødetatenes operative betraktninger, erfaringsdeling fra erfarne mediefolk, og et vitenskapelig innlegg om stressreaksjoner hos journalister, forteller Hovtun:

– Hvorfor ønsker dere i nødetatene et slikt kurs?

– Av og til kan det oppstå gnisninger mellom nødetatene og media på skadestedet. Jeg tror at dette oppstår som følge av misforståelser og dårlig kjennskap til hverandres roller.

– Jeg innrømmer gjerne at jeg har fått min dose kjeft av politi og brannvesen på ulike skadested. Noen ganger har det vært berettighet, som da jeg var helt fersk i Rogalands Avis, hadde politiradio, og kom fram til et ran før politiet. Jeg gikk ut av bilen og ruslet rundt bygningen for å ta bilder. Da hundepatruljen til politiet kom fram ble jeg kjeftet huden full for å ha ødelagt sporet deres.

– I ettertid har jeg tenkt at dette er et godt eksempel på at det er lurt at journalister kan litt om nødetatenes arbeid, og forstår at medienes handlinger i verste fall kan få operative konsekvenser som kan ramme en uskyldig tredjepart.

– Og motsatt?

– Ja, andre ganger er det jeg som har kjeftet, som den gangen en ung politibetjent, som ikke hadde lært seg Grunnlovens § 100 og åndsverksloven §45c, nektet meg å fotografere på skadestedet. Da var jeg nok minst like sint som hundeføreren jeg møtte noen år tidligere! Heldigvis kom en erfaren innsatsleder meg til unnsetning etter hvert.

 

Menneskene og sorgen

– Min tanke er at vi kan unngå slike gnisninger og episoder hvis vi bare kommer sammen og deler synspunkter og erfaringer. Dermed øker vi forståelsen og respekten for hverandre, og dermed unngår vi også de uheldige misforståelsene og situasjonene på skadestedet.

– Etter å ha jobbet på begge sider av politisperringene har jeg fått inntrykk av at både både journalister, helsearbeidere, politifolk, fotografer og brannkonstabler har en vanvittig sterk yrkesstoltet, og at moralen og etikken til disse yrkesgruppene slett ikke er så ulik som mange tror.

– Hvordan hadde du håndtert eller taklet en slik hendelse annerledes om du hadde vært gjennom et forberedende krisekurs?

– Det er opplevelsen fra 22. juli som gjør at jeg er så engasjert i å forberede dagens sommervikarer og unge journalister på den neste krisen. Jeg tror at hvis jeg hadde fått noen tips om å forberede meg på menneskene og sorgen, og ikke bare blod og sterke synsinntrykk, så ville jeg håndtert hele situasjonen på en bedre måte. Alt handler om å være best mulig forberedt, sier Hovtun og fortsetter:

– I tillegg er det viktig for meg å normalisere det å få en liten psykisk reaksjon i etterkant av en sånn hendelse, slik at ingen føler på den samme skammen som jeg følte på da disse følelsene kom.

– Hvilke konsekvenser kan det få å komme helt uforberedt til en alvorlig hendelse?

– I Forsvaret var det et veldig godt system for å sørge for at soldater og offiserer ikke opplevde posttraumatiske stress etter alvorlige hendelser. Som journalist er man nok litt mer på egenhånd, uten et like stort system i ryggen. Det kjente jeg på. I verste fall kan nok også journalister få posttraumatisk stresslidelse etter en alvorlig hendelse.

– På kurset har vi derfor satt av mye tid til dette temaet. Trond Idås arbeider med en doktorgrad om posttraumatisk stress hos journalister, og Siri Thoresen er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Til toppen