Atle Jørstad Wergeland, nyhetssjef VG Rampelys, svarer på mediekritikken.
VG / Skjermdump
Debatt
Svarer på Astrid S-kritikk: «VG er ingen heiagjeng»
«Astrid S og andre artister bruker mediene når de skal bygge seg en karriere og vi lar dem også bruke oss - i den grad vi mener det gir leserne verdi. Det fritar oss ikke fra ansvar for også å følge de samme artistene kritisk», skriver Atle Jørstad Wergeland.
Silje Larsen Borgan skriver i et innlegg på sin Facebook-vegg lørdag, at VGs omtale “har transformert seg til et nærmest hånlig skråblikk, et harselas og i de mørkeste stundene en rar mellomting mellom dystopisk analyse på 23-åringens vegne og en overdramatisk skyllebøtte fra skuffede foreldre.”
Innlegget er publisert i flere medier, også i VG.
Særlig negativ er hun til Tor Martin Bøes kommentar, hvor han kritisk tilnærmer seg at artisten utsetter alle konserter denne våren for å fullføre sitt debutalbum.
VGs kommentator pirker åpenbart borti ømme punkter, og det smerter mange i og rundt musikkbransjen. Men er det over grensen å påpeke at dette er et album teamet har jobbet med lenge? Er det et overtramp å påpeke at Spotify-tallene på de seneste låtene ikke har matchet de tidlige? Er det ufint å sammenligne tre norske internasjonale artister, slik Alan Walker også blir sammenlignet med Kygo?
Jeg forstår at presset på en ung artist kan være stort, og at mediene bidrar til å bygge oppunder det. Vi tar all kritikk alvorlig, og lytter til de tilbakemeldingene vi får her. Jeg ser også at enkelte av formuleringene i VGs kommentar framstår noe sleivete, for eksempel den om hvor vanskelig det er “å lage ti låter, få det ut i verden og komme seg videre”. Kommentaren handler likevel om å sette ting i kontekst, og gi de nyansene musikkbransjen kanskje selv ikke ønsker å gi.
Både sports- og kulturjournalistikken blir med jevne mellomrom beskyldt for å preges av heiagjeng-mentalitet: Journalisten er så imponert av den man skriver om, at saker blir laget av en blanding av en fan og reporter.
I VG har vi som mål å håndtere både følelsene og businessen i musikken. Vi lager skrytesaker når en artist topper hitlistene eller inviteres med på turné av store internasjonale stjerner. Samtidig skal vi ha et kritisk blikk på milliardindustrien musikkbransjen er, i en verden der populærkulturen har stadig større innflytelse. Vi følger artistenes regnskap, anmelder låtene deres og skriver om bindinger i bransjen. Vi skal lete etter nyansene i glansbildene som plateselskapene og managere ynder å fremstille sine artister som.
NRKs musikkprodusent og programleder Pia Skevik skriver i dag at VG ikke trenger kritisk musikkjournalistikk, men musikkjournalister. Jeg har et ganske annet utgangspunkt:
En artist søker offentlighet, ønsker å bli omtalt, ønsker å bli anmeldt, ønsker å bli streamet, ønsker å påvirke, få fans, bli sponset på Instagram og selge konsertbilletter. Baksiden er at man også må tåle et kritisk søkelys.
Apropos kritisk søkelys er det verdt å minne om bølgen av kritikk som kom da Astrid S ble kåret til Årets Spellemann i 2018. Utdelingen ble hudflettet av kommentatorer i både Aftenposten, Dagbladet og Bergens Tidende fordi hun angivelig ikke var hovedprisen verdig. Fra VGs kommentator var bildet mer nyansert.
Det er fritt frem å være uenig i analysen av at Astrid S trenger flere hits hvis hun skal nå plateselskapets mål om at hun skal bli en global superstjerne. Men mobbing er det ikke.
Når man setter seg mål om å bli en internasjonal stjerne, er det lett å heie. Det er lett – og riktig – å skrive om Astrid S’ rekorder, om hennes musikalske samarbeid, omtale at hun skal på USA-turné og at hun blir hyllet i etterkant.
Men det er også god journalistikk å følge opp plateselskapets egne målsetninger, skrive om når pengene renner inn og når de går ut og, ikke minst, konsekvensene av at en av Norges største artister utsetter en turné – noe som ikke bare rammer artisten selv.
