Årets bilde i 2011 av fotografen Tommy Ellingsen, har gått inn i den kollektive bevisstheten fordi det stod ut i mengden. Artikkelforfatteren er glad at han var der og så det for han.
Årets bilde i 2011 av fotografen Tommy Ellingsen, har gått inn i den kollektive bevisstheten fordi det stod ut i mengden. Artikkelforfatteren er glad at han var der og så det for han. (Tommy Ellingsen)

DEBATT: Fotojournalistikk

Trenger vi egentlig å pisse på noen for å løfte andre fram?

«I iveren etter å forsvare økonomiske kutt, og fremme skrivere med kamera, glemmer Lasse Olsrud Evensen både betydningen av mangfold i pressen og det langsiktige samfunnsoppdraget», skriver Skjalg Bøhmer Vold.

I Lasse Olsrud Evensen sitt innlegg på Medier24.no tar han til orde for at fotografene ikke er like viktig i redaksjonene lenger. Og at de skrivende kan ta bilder selv. Jeg vil prøve å komme med noen motargumenter.

Skjalg Bøhmer Vold, frilansfotograf
Skjalg Bøhmer Vold, frilansfotograf. Foto: Siv Dolmen

Ikke fordi egoet er så stort at jeg føler dette er en hån mot fotografyrket, men fordi jeg er usikker på hva Olsrud Evensen vil med innlegget.

Så er det krise for de skrivende å ta bilder selv? Kanskje ikke for dem, men nå er det vel ikke først og fremst dem det fotograferes for. Helt ærlig så bryr jeg meg ikke nevneverdig om yrkestittelen til den som trykker på utløseren eller hva slags kamera som brukes.

Jeg bryr meg om resultatet, og jevnt over tror jeg det forringes kraftig hvis man kutter de rendyrkede fotografene, gir de skrivende et kamera og ber de fortelle om verden.

Jeg mener det er en krise for samfunnet hvis dokumentasjonen av samtiden er overlatt til god nok teknikk og innebygde filter. Godt fotografi og god fotojournalistikk handler i bunn og grunn ikke om teknikk. Det handler ikke om å bare ta et bilde eller en video, som Olsrud Evensen skriver, på tilfredsstillende nivå.

Vi må tenke forbi teknikk, for det handler om å ha et blikk på verden og om evnen til å fortelle historier om den. Balanserte, mangefasetterte fortellinger, der vi ikke bare utfordrer leserens syn på verden, men også vårt eget. Dette er ikke en "one-man-job". Dette enorme ansvaret forvalter vi sammen. Ikke bare for morgendagen, men også for framtida.

Hvis jeg forstår Olsrud Evensens argumenter riktig, synes jeg de handler litt for mye om hvordan vi skal få tirsdagsavisen til gå opp. Ved å trekke det i den retningen hopper han samtidig bukk over det å snakke helhetlig om journalistikken som fag.

Han glemmer samfunnsansvaret og det at vi alltid har noe å lære av hverandre. Meningsbrytningen som oppstår når skrivende mann 50 og fotograferende minoritetskvinne 22 står der ute i virkeligheten sammen og legger merke til vidt forskjellige ting – nettopp fordi de er forskjellige. 

Ingen kan være på to steder samtidig. Verdens beste multitasker har likevel bare en kropp, et hode og to øyne. For å låne noen kloke ord: “Two heads are better than one, not because either is infallible, but because they are unlikely to go wrong in the same direction.” sa den irske forfatteren C.S. Lewis. Er det noe vi i pressen bør være opptatt av, så er det å ha gode kolleger som evner å se når vi er på vei i feil retning. 

At den visuelle standarden i norsk presse sett under ett, tidvis er lav og svært lite av det faktisk er fotojournalistikk, er et problem. At redaksjoner har begrensede ressurser, og også tidvis feilprioriterer, er et problem. Men at det fremdeles finnes journalister som utelukkende forteller med kamera er ikke et problem.

Med den strømmen som er av bilder i dag må man faktisk bringe noe spesielt for å trenge gjennom all støyen. Da trenger vi ikke bare dyktige skrivende og fotografer. Vi trenger programmerere, designere og andre med spisskompetanse. 

Og vi trenger at de sikter høyt, ikke mot godt nok.

Det er helt topp hvis flere skrivende interesser seg for fotografi og vil ta bilder. Vi vet alle at sluttproduktet også ofte blir bedre om skrivende skjønner seg på det visuelle og klarer å tenke visuelt i planlegging og idéfasen. Og vice versa – fotografer som evner å tenke som en skrivende.

Og selvfølgelig vil det alltid finnes enkeltindivider som kan løse flere oppgaver tilfredsstillende, noen også strålende. Og i en pressa hverdag skal alle som tar i et ekstra tak ha et klapp på skulderen for innsatsen. Men ved å løpe dobbelt så fort for hver kollega som kuttes er den innsatsen mer å se på som et konsernbidrag til de på toppen enn å tjene de vi egentlig er her for. Leserne.

Generalisten og multitaskeren vil nok alltid elskes i norske redaksjoner. Men det er ingen vits å pisse på kollegaer av den grunn.

Jeg kjenner hopetall av fotografer der ute som hver dag går en ekstra mil fordi de sikter høyere enn helt greit, de brenner for noe og har et ønske om å lage noe skikkelig bra.

Sammen. 

Til toppen