PFU-møtet 28. august 2019.
PFU-møtet 28. august 2019. (Erik Waatland)

DEBATT

Det er publikum som avgjør om VG har tillit – ikke medie­synserne

«Behandlingen av klagen mot Verdens Gang i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og ikke minst enkelte kommentarer i etterkant, utløser et behov for et par presiseringer og påminnelser», skriver Arne Jensen.

  • ARNE JENSEN, generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Jeg har ikke for vane å kommentere PFUs uttalelser, og heller ikke denne uttalelsen, slik den til slutt ble utformet, har jeg noen sterke synspunkter på.

Den var lengt på vei som forventet, selv om jeg kan forstå at VG stiller spørsmål ved særlig ett punkt.

Men debatten i utvalget, og et par etterfølgende kommentarer fra «mediesynsere», inviterer til noen oppfølgende betraktninger. 

 

  1. PFU er et profesjonsorgan for faglig kritikk

Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.
Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening. Foto: Erik Waatland

I PFUs møte karakteriserte en av journalistrepresentantene sine kollegers arbeidsmetode som «en skamplett». Hva VG-journalistene tenker om slike karakteristikker fra deres kollega i PFU vet jeg ikke.

Etter mitt syn er det uansett en type moralsk patos, og stempling av kolleger, som jeg mener PFU skal holde seg for gode til. PFU er et faglig utvalg, hvor det pressefaglige arbeidet skal vurderes så presist og nøkternt som mulig.

Presseetikken er primært en handlingsetikk, dels en konsekvensetikk, men ikke motiv- eller sinnelagsetikk. Kritikken fra PFU må gjerne være sterk, slik den er formulert i PFUs endelige uttalelse, men den skal være presis, handle om faget, og relateres til konkrete punkter i Vær varsom-plakaten.

PFU er ikke et sted for å trille moralsk terning på journalisters og redaktørers indre liv.

I forlengelsen av dette kommer spekulasjonene om motiv. PFU er ikke et sted for spekulasjoner, heller ikke om motiver. Den samme journalistrepresentanten uttalte i PFUs møte at «dette (er) et skoleeksempel på kampanjejournalistikk».

Hvordan kan hun – uten forbehold – konstatere det?

I en kommentarartikkel skriver Suldalspostens redaktør, Esther Moe, at det er «rart» at flertallet i PFU ikke ville være med på «kritikk om kampanjejournalistikk». Nei, det er ikke det aller minste rart.

I det øyeblikket utvalget begynner å spekulere fritt i motiver og mulige bakenforliggende forhold, vil utvalget raskt stå i fare for å miste sin autoritet.

Heldigvis holdt utvalgets flertall – allmennheten inkludert – hodet kaldt.

Sjefredaktør Gard Steiro og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken i VG i PFU-møtet 28. august 2019.
Sjefredaktør Gard Steiro og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken i VG i PFU-møtet 28. august 2019. Foto: Erik Waatland

 

  1. PFU avsetter ikke redaktører

Både før og etter PFUs møte har det blitt stilt spørsmål ved om Gard Steiro og eventuelt også Tora Bakke Håndlykken burde gå av. Det enkle først.

Tillitshierarkiet i norske mediehus er ganske oversiktlig. Journalister og underordnede redaktører må ha tillit hos sjefredaktør. Sjefredaktøren må ha tillit hos styret. Mediet må ha tillit hos publikum. Det siste kan verken redaktøren, styret, PFU eller mediesynserne bestemme, det er det publikum som suverent avgjør.

Men de som nå mer enn antyder at VGs sjefredaktør bør gå av, appellerer altså til VGs styre om å sparke ham. Det bør ikke minst redaktører reflektere litt over. Nå er det ingen som har gitt uttrykk for at fellende uttalelser i PFU i seg selv skal føre til at redaktørene må gå.

Men bare det å bruke PFU-klager som brekkstang for slike resonnementer er skummelt.

Verken redaktører eller journalister liker å bli felt i PFU. Det svir, særlig fordi det er kolleger – fagfolk – som utgjør flertallet i utvalget. Dersom vi får en situasjon hvor det å bli felt i PFU gjør at jobben står i fare, risikerer vi imidlertid å ende opp med en redaktørstand som ikke tør å utfordre noe som helst, av frykt for å gjøre feil som kan koste dem jobben.

Det ville kanskje føre til at PFU-statistikken så bedre ut. Til gjengjeld ville trolig norsk journalistikk bli mer tannløs.

  1. Er tilliten til mediene generelt svekket?

«Dette er et tillitsbrudd som rammer alle redaktører i Norge. Det er det veldig alvorlige i denne saken», ble det sagt i PFUs møte.

Det er en konklusjon jeg stiller meg sterkt tvilende til, og som jeg ikke har sett noe belegg for. At redaktøren i Agderposten eller NRK Nordland skulle bli «rammet» av VGs fellelse i PFU, tror jeg simpelthen ikke noe på.

Riktignok gjennomførte Respons Analyse en undersøkelse i forbindelse med Medieundersøkelsen (presentert på Nordiske Mediedager) hvor man sammenlignet tilliten før og etter at VG-saken ble kjent. Den viste en klart lavere tillitsscore etter at saken sprakk. Men det var altså «i kampens hete», og strengt tatt ikke overraskende.

Under Arendalsuka presenterte det samme analysebyrået den store nasjonale tillitsundersøkelsen, som ble gjennomført i juni. Den viste bare en marginal nedgang fra i fjor til i år (fra 58 til 55 prosent), godt innenfor de statistiske feilmarginene, når det gjaldt andelen som ga fra seks til ti poeng på spørsmålet om grad av tillit til «Norske medier, som aviser, radio og tv».

Vi har altså ingen indikasjoner på at tilliten til norske nyhetsmedier, selv i et kort perspektiv, er svekket som følge av VG-saken. 

Knut-Asbjørn Solevåg og Sofie hilser på PFU-medlem Liv Ekeberg i møtet 28. august 2019.
Knut-Asbjørn Solevåg og Sofie hilser på PFU-medlem Liv Ekeberg i møtet 28. august 2019. Foto: Erik Waatland

 

  1. Er tilliten til VG svekket?

Hvorfor skal vi ha tillit til VGs sjefredaktør, spør en av synserne.

Det er, som nevnt under punkt 2, ikke mediesynsere som er viktige for tilliten til VG, det er VGs lesere. Og det er altså ingenting, verken i lesertall, abonnementstall eller tillitsmålinger som tyder på at den er svekket. Det igjen har trolig med flere ting å gjøre.

En ting er at VG, under Gard Steiros ledelse, har levert noe av det ypperste vi har sett av norsk journalistikk. Og selv om VG altså gjorde flere feil i Sofie-saken, så er de ellers kjent for å være kanskje det mediehuset i Norge med høyest bevissthet hva gjelder internetisk røkt og sentrale journalistiske prinsipper.

I 2018 ble VG klaget inn for PFU i 33 saker. Det resulterte i 2 – to – tilfeller av «kritikk», altså ingen rene brudd på god presseskikk.

I 2017 resulterte 31 klager i 1 – ett – tilfelle av kritikk, ingen rene brudd.

Sett i lys av at VGs enorme lesertall og det faktum at de ofte tar opp kontroversielle og følelsesladde saker, med sterk kritikk av ulike samfunnsaktører, må det sies å være oppsiktsvekkende lave tall. Det indikerer i hvert fall ikke et mediehus i etisk forfall.

Det kan hende tilliten til VG er så vidt sterk at den overlever en sak hvor det ble gjort alvorlige feilvurderinger.

 

  • For ordens skyld: Gard Steiro og Tora Bakke Håndlykken er begge medlemmer i Norsk Redaktørforening, sistnevnte sitter sågar i NRs styre. De er altså, sammen med rundt 750 andre norske redaktører, med på å finansiere undertegnedes lønn. NRs styre har ikke gitt uttrykk for noe «syn» på ulike sider av VG-saken, og vil neppe gjøre det heller. Tillitsforholdet internt i mediehusene legger vi oss ikke borti. Da VGs internevaluering ble lagt fram ga imidlertid undertegnede uttrykk for at jeg personlig syntes det var bra at Gard Steiro blir sittende. Noe annet mener jeg ville være et stort tap, ikke bare for VG, men for norsk journalistikk. Det er et synspunkt jeg står fast ved.
Til toppen