Leder Therese Manus i Kommunikasjonsforeningen.
Leder Therese Manus i Kommunikasjonsforeningen. (Bilde: www.gudim.no )

– Jeg er ikke overrasket over at det er behov for en del kommunikasjonsfolk i kommunene

Leder Therese Manus i Kommunikasjonsforeningen er ikke overrasket over antallet PR- og kommunikasjonsansatte i Oslo kommune. Men hun blir bekymret hvis pressen roper varsko.

Denne uken presenterte Medier24 en kartlegging av antallet medarbeidere som jobber med kommunikasjon i de største kommunene i Norge.

Den viste at Oslo kommune har over 150 medarbeidere som jobber innen presse, kommunikasjon, PR. reklame, markedsføring, presserådgivning og medierådgivning. Og antallet ansatte her økte med nesten 50 prosent på tre år.

Byrådsleder Raymond Johansen i Oslo kommune har 152 kommunikasjonsansatte.
Byrådsleder Raymond Johansen i Oslo kommune har 152 kommunikasjonsansatte. Foto: Larsen, Håkon Mosvold

Det fikk flere i norsk presse til å reagere.

Lengst gikk presseetiker Gunnar Bodahl-Johansen, som kalte det for «en fare for demokratiet». Han karakteriserte en del av kommunikasjonsmedarbeiderne som unødvendige portvoktere.

 

– Tallet er ikke noe jeg stusser over

Therese Manus er leder for Kommunikasjonsforeningen, som har litt over 4.000 medlemmer. Hun mener at bildet er mer komplekst enn det som kom fram:

– Jeg er ikke overrasket over at det er behov for en del kommunikasjonsfolk i kommune-Norge, så jeg tenker at saken er noe unyansert. Det er veldig mange flere oppgaver som gjøres av kommunikasjonfolk enn mediehåndtering, sier hun.

Tallet for Oslo kommune, med sine 50.000 ansatte, er ikke spesielt høyt - og i alle fall ikke noe hun stusser over.

– Oslo kommune må svare for seg selv, men det er 200 nasjonaliteter og informasjon skal ut til innbyggerne, som forventer og har krav på, å få informasjon om alle tjenester, arrangement og tilbud som finnes i kommunen. Det er en svær virksomhet med flere tusen ansatte - som trenger mennesker til å jobbe med blant annet internkommunikasjon, sier hun og fortsetter:

– I et privat næringslivsperspektiv, så er ikke én kommunikasjonsmedarbeider per 350 ansatt spesielt høyt. Det er et komplekst bilde, der disse menneskene jobber med mye forskjellig, og langt mer enn bare mediekontakt.

 

– Problem for demokratiet

Som nevnt var flere i pressen bekymret da de fikk opplyst tallet fra kartleggingen.

Norsk Journalistlag er engstelige over utviklingen og Norsk Redaktørforening mente økningen i antallet kommunikasjonsrådgivere er direkte i strid til det journalistiske oppdraget.

Og Bodahl-Johansen uttalte:

– Man får et sterkt inntrykk av at mange forsvinner ut av journalistikken og går over til informasjonsbransjen. Da blir det færre journalister til å gjøre den nødvendige jobben - og flere informasjonsrådgivere til å vokte over - og sperre for - veien til makta. Det er rett og slett et problem for demokratiet.

Han pekte på at antallet journalistjobber faller dramatisk - i takt med nedgangen i mediebransjen. Siden 2010 har 12 prosent av medlemmene i Norsk Journalistlag forsvunnet, viser fagforeningens medlemsstatistikk.

Kommunikasjonsforeningens medlemstall ser slik ut:

 

Therese Manus, hva tenker du når pressen sier de er bekymret for demokratiet?

– Det er ikke jeg. Pressen gjør en kjempejobb og jeg er opptatt av at vi skal ha en sterk og uavhengig presse og håper mediene lykkes med nye betalingsmodeller for å tjene mer penger og styrke den gravende journalistikken. Det er samfunnet avhengig av, for det er ikke bra hvis det blir færre journalister.

– Samtidig, i det komplekse samfunnet vi lever i, så er det en veldig viktig jobb kommunikasjonsfolk gjør med å få informasjon ut til innbyggere.

– Er det slik de jobber - som portvoktere, slik det blir hevdet?

– Majoriteten jobber med digitale kanaler og digitale tjenester. Kommunikasjon gjennom sosiale medier, nettsider, internkommunikasjon, utvikling av informasjonsmateriell, kampanjer og slike ting. Så er det fortsatt mange som jobber med mediekontakt, men det er ikke det som er mesteparten av tiden som kommunikasjonsfolk bruker tiden til.

Hun forteller at oppdraget til kommunikasjonsansatte i offentlig sektor er å legge tilrette og bidra til at det kommer informasjon ut til både innbyggere og medier.

– De hjelper til med å skaffe rette fagfolk, tilgjengeliggjøre informasjon og gjøre ting forståelig. Det er ikke meningen av de skal være portvoktere og jeg vet at mine medlemmer ikke opplever at det er det de er. Mange har også utfordringer med å få folk til å ønske å uttale seg, sier Manus og fortsetter:

– Så det er ingen portvoktere?

– Det finnes selvfølgelig unntak også i vår bransje - det gjør det helt sikkert - uten at jeg har noen eksempler på det nå.

 

– Fagfolkene må få gjøre jobben sin

Manus drar frem et annet perspektiv på det hele:

Gunnar Bodahl-Johansen.
Gunnar Bodahl-Johansen. Foto: IJ

– Det er ikke bra for demokratiet hvis fagfolkene skal svare på absolutt alt. Det er enormt mange henvendelser som kommer inn, så det er noe med det å få rom til å gjøre jobben sin også. Vi har eksempler på etater som får 100 mediehenvendelser per dag i enkelte perioder og hvis fagfolkene skal svare på alt selv, så rekker man rett og slett ikke å gjøre jobben sin.

– Vi hører pressen fortelle at det blir vanskeligere å få tak i kilder - og at de møter en kommunikasjonsavdeling som heller vil svare på e-post. Dette settes direkte i sammenheng med at antallet kommunikasjonsmedarbeidere har økt. Hva tenker du om det?

– Hvis mediene opplever at de ikke får den informasjonen de skal ha - og ikke får tilgang på de de skal snakke med, så er det et problem, men det er ikke de murene jeg hører fra mine medlemmer. De jobber hardt med å nettopp få tak i de rette folkene og få dem til å prate, sier hun og fortsetter:

– Jeg synes det er en uting med spørsmål på e-post og spør aldri om det selv, men får ofte det fra journalister. Så jeg er usikker på om det er bare kommunikasjonsfolk som driver den utviklingen. Det kan vel så mye ha å gjøre med journalistenes tid. Også kan det være en del kommunikasjonsfolk som ønsker å ha spørsmål på e-post, fordi det er mange hensyn å ta internt med flere som ønsker å mene noe.

Hun forstår frustrasjonen godt dersom journalistene ikke får snakke med kildene selv - og hun ønsker ikke at det skal være et samfunn hvor alt skal foregå på e-post. Men Manus kan se at det ikke er like lett håndterbart i alle komplekse organisasjoner.

– Hvis det er mange journalister som opplever det som utfordrende, så er det også noe vi må ta på alvor med våre medlemmer, men jeg tror nok at årsaken er mer kompleks enn den fremstilles som.

– Jeg ser med bekymring på pressens kommentar om at de mener det er vanskeligere å få tilgang til fagfolk og at det opplever det som komplisert å få svar fra offentlig sektor. Men jeg mener at bildet er unyansert. Alle disse menneskene jobber hovedsaklig med andre ting enn mediekontakt.

Til toppen