Forrige uke luftet medielederne ut #MeToo på debattmøte i Oslo. Men hvorfor stoppe der, spør Trygve Aas Olsen.
Forrige uke luftet medielederne ut #MeToo på debattmøte i Oslo. Men hvorfor stoppe der, spør Trygve Aas Olsen. (Foto: Erik Waatland)

Mediekritikk

#JournalistikkToo: Redaktører og journalister har alltid holdt kjeft om det som lukter vondt. Nå kan vi lufte ut skikkelig

- Lukta av mannsgris må bort fra redaksjonslokalene. Men ikke bare den: La oss åpne opp og lufte ut skikkelig, skriver Trygve Aas Olsen.

Trygve Aas Olsen

Fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.

Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs. 

Holder også foredrag og skriver bøker, senest «Skriv enkelt og smart» (2017). 

Står det vinflasker til 1795 kroner på restaurantregningen til generalsekretæren i Idrettsforbundet, er det en sak. Idretten får jo tippemidler fra staten.

Men hvor mye bruker medieledere med pressestøtte og momsfritak fra staten på sine festmiddager? Ingen journalister krever å få se de reiseregningene.

Når en rådmann blir siktet, tiltalt – og senere frikjent – for korrupsjon fordi en forretningsmann spanderte gratisferie på ham, er det en sak.

Men når en journalist reiser til Japan – spiser, drikker og sover på Sonys regning – for så å skrive pent om selskapets produkter etterpå? Nei, den saken ble det ikke mye av.

Mediekritikk på Medier24

Medier24.no fortsetter i 2017 vår spalte med en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser. 

Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

Hva sa Siv Jensen i møtene med Christine Meyer? Hva sa Kjell Inge Røkke til Henrik Langeland, om hvorfor Aker ikke ville utgi jubileumsboka hans? Det vil vi vite.

Men hva ble sagt mellom vaktsjef og reporter da Dagsrevyen nylig meldte – faktisk helt feil – at regjeringen ville kutte 45 millioner i støtten til folkehøgskolene?

Vi vet hva som ble sagt mellom vaktsjef og reporter da samme program 12. januar 2013 sendte det famøse innslaget som senere ble til romkvinnesaken.

Vi vet også at Dagsrevyens klubbleder og NRKs nyhetsredaktør mente navnene til de som sto bak feilvurderingen, ikke burde vært nevnt i debatten etterpå.

Vi vet nå, takket være TV 2s tidligere kommunikasjonsdirektør Rune Indrøy, hva som skjedde da en såkalt sportsprofil fikk fortsette i jobben i halvannet år etter å ha sex-trakassert en kollega.

Vi vet også at TV 2s tidligere konsernsjef Alf Hildrum, mener at Rune Indrøy burde ho­ldt kjeft om det han visste.

For redaktører og journalister har alltid holdt kjeft om det som lukter vondt i redaksjonen.

Tenk dere tilbake til før #metoo-kampanjen:

Tenk om en ung kvinnelig politiker gikk til en journalist – i VG, for eksempel – og klaget på seksuell trakassering i partiet sitt.

Og tenk om en ung kvinnelig journalist gikk til samme VG-journalist og klaget på seksuell trakassering i Dagblad-redaksjonen.

Hva tror dere hadde blitt en sak?

TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider på IJ.
TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider på IJ.

Jeg begynte i Dagbladet i 1987. På andre siden av Akersgata lå VG. Vi konkurrerte og var uenige om mangt, bortsett fra én ting: Vi graver ikke opp dritt hos hverandre.

Vi visste hva noen kvinnelige kolleger ble utsatt for. Vi visste også at mannsgrisene hadde lite å frykte. Ingen journalister kom til å skrive om dette.

Men nå skjer det noe: #metoo-kampanjen har utløst et skred av fortellinger fra medienes indre liv. Redaktører unnskylder og unnskylder, lover bot og bedring og støtter dem som står fram.

Tenk nå at dette skjer i neste uke:

En journalist står fram og forteller om etiske overtramp i redaksjonen. Hun har forsøkt å ta opp saken internt, men til døve ører. Vil redaktørene støtte henne? Takke henne for å ha varslet?

Redaktører flest nekter for å ha gjort noe galt helt til PFU vedtar at de har gjort det. De bortforklarer og bagatelliserer kritikkverdig praksis i redaksjonen.

Ikke bare om etikkbrudd, men om absolutt alt: De avviser på autopilot, åpenbare inkonsekvenser og påstander som alle skjønner er sanne.

Dette er også er ukultur, som vi bør lufte ut sammen med den som ga oss #metoo-kampanjen.

Jeg har vært redaktør av Journalisten og for Etterbørs i Dagens Næringsliv, og jeg vet hvor vanskelig det er å få redaktører og journalister til å snakke fritt.

Jeg har skrevet en bok om Dagbladets indre liv, og vet hvor lite folk som skriver kritisk om andre, selv tåler av kritikk.

Mediene krever åpenhet av andre, journalister er avhengige av at kilder lekker hemmeligheter fra bedriften, partiet og organisasjonen. Slik blir urett, snusk og maktmisbruk avslørt.

Det gjelder selvsagt for den fjerde statsmakt også. Så vil noen innvende at det er nettopp det som skjer nå. Ja, men det skjer ved at noen presser fram åpenheten.

Noen håper at #metoo-historiene fra mediebransjen fører til at sex-trakassering forsvinner fra redaksjonene. Sannsynlig? Tja. Det er nå verdt forsøket.

Hva om vi fikk en tilsvarende bølge av fortellinger om etikkbrudd, faktafeil, dårlig ledelse og sviktende journalistisk skjønn?

«Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle», står det i Vær Varsom-plakaten. Og det er verdt forsøket.

Til toppen