Freddy Fjellheim, forfatter, kritiker og frilanser. Inntil våren 2016 også litteraturanmelder for Klassekampen. (Bilde: Gard L. Michalsen)

Kronikk:

Knehøner i Klassekampen? Slik ble jeg sagt opp som kritiker etter kamp for kritikernes kår

KRONIKK: - Undergraving av fagforeningsvirksomhet, i venstresidas høyborg, skriver Freddy Fjellheim.

  • FREDDY FJELLHEIM, forfatter og kritiker

 

Det siste tiåret har jeg i artikler og essays varslet offentligheten om de rettsløse tilstandene i kulturlivet. Samtidig har jeg kunnet observere maktmidlene som arbeids- og oppdragsgivere benytter for å sørge for at forfattere, kunstnere og litteraturkritikere må virke som råvareleverandører, alt mens oppdragsgiverne innvilger solide årsinntekter til seg selv.

Ett fellestrekk ved disse oppdragsgiverne er at de raskt definerer kritiske spørsmål og varsling ut fra det som kalles ad hominem, dvs. at de tar mannen og ikke ballen når rettmessige krav og saksforhold formuleres.

I verste fall bruker oppdragsgiverne sin makt til å avslutte oppdragsforholdet.

Denne gangen retter jeg søkelyset mot Klassekampen. Avisa kunne kalles et kjærlighetsprosjekt på venstresiden og den mottok ved siste statsbudsjett over 39 millioner i statsstøtte.

Klassekampen lever ellers på almisser fra godt lønnede skribenter fra universiteter og det øvrige samfunnsliv - vel og bra - men almisser som i neste instans fører til at de uunnværlige frilanserne blir del av samme almissesystem?

De vanskelige tidene i avisbransjen gjør det presserende å sikre særlig de profesjonelle kritikernes stilling. Uten gode kritikere blir ikke bare kunsten og litteraturen kritikkløs, men også det øvrige offentlige ordskiftet vil bli fattigere.

 

Uvelkommen i Klassekampen

Da jeg begynte som litteraturkritiker i Bokmagasinet i 2007 var det fordi jeg ønsket å utprøve den samfunnskritiske kommentaranmeldelsen.

Allerede året etter skrev jeg et åpent brev til ledelsen og mine kritikerkolleger om kritikkverdige honorar- og arbeidsforhold.

Honorarene ble hevet like etter. Deretter fikk jeg med meg to kolleger for å samle kritikerstaben til ny dyst. Enda en gang lyktes vi med å heve honorarene.

Begge mine kolleger trakk seg etterhvert fra fagforeningsarbeidet, en av dem etter press fra ledelsen, om jeg har oppfattet det korrekt. På samme tid kunne fagbladet Journalisten melde om «Lønnsfest i Klassekampen», men det gjaldt altså journalistene, ikke kritikerne.

For lesere som ikke kjenner forholdene må det opplyses at Bokmagasinet har vært en stor suksess i Klassekampen, både hva angår annonseinntekter og opplagsinntekter.

Den billige og høykompetente arbeidskraften bidrar dermed til overskudd og gode lønninger for avisas faste ansatte. Gjennom åtte år med arbeid for å bedre mine kollegers kår har jeg fått erfare at fagforeningsarbeid for de dårligst betalte i avisa ikke blir ønsket velkommen.

 

Kritikerklubben ble dannet

Høsten 2015 tok jeg  kontakt med kritikerkollega Jonas Bals for å organisere kritikerne i en bedriftsklubb. Kritikerklubben blir stiftet i april 2016 med en Handlingsplan der forhandlingsrett, mer reelle honorarer og bedring av kritikernes arbeidsbetingelser stod på dagsorden.

Ledelsen i Klassekampen - av alle steder - signaliserer umiddelbart at de ikke ønsker en slik bedriftsklubb velkommen. 

Bare noen få uker etter dannelsen av Kritikerklubben får jeg fyken.

Begrunnelsene er påfallende usaklige, noe klubbstyret påviste i et brev til bokredakør Karin Haugen. Hun imøtegår aldri argumentene. Senere finner hun på en ny begrunnelse når saken verserer for Kritikerlaget.

Jeg nevner dette bare fordi den usaklige oppsigelsen virket som et beleilig påhitt. Den egentlige grunnen var uønsket fagforeningsvirksomhet, siden jeg aldri har hørt et negativt ord fra redaksjonen om kvaliteten på mitt anmelderi.

Dette handler da heller ikke om min person, men eksemplifiserer maktmisbruk i kulturlivet:

 

Gjennom å motarbeide Kritikerklubben ved usynliggjøring gjorde bokredaktør Karin Haugen klubbstyrets arbeid maksimalt vanskelig. Hvordan?

La meg være konkret: Like etter klubbdannelsen inviterer hun et av styremedlemmene i klubben til et privat møte der hun tilbyr flere anmelderoppdrag og smigrer vedkommende ved å innvie ham i Bokmagasinets framtidsplaner, blant annet at hun vil rydde i kritikerlisten.

Dagen etter blir undertegnede sparket, og uten at styremedlemmet hun begunstiger blir informert. Det kalles «gaffel» i sjakkspråket.

Flere klubbstyremedlemmer mottar et økt antall oppdrag i denne perioden. Jeg oppfatter begunstigelsene som en typisk splitt-og-hersk-strategi. Styrearbeidet blir da også vanskeliggjort ved disse inngrepene i den nyetablerte bedriftsklubben.

Slike arbeidsgiverknep benyttes altså i venstresidens Klassekampen overfor den dårligst betalte profesjonen i bedriften.

Kritikerlaget ga Haugen sterk kritikk for oppsigelsen. Også mitt LO-forbund var svært kritisk til bokredaktørens framferd og etterlyste blant annet arbeidskontrakter.

 

Nepotisme i Klassekampen?

Mine kritikerkolleger fikk sjansen til å gi meg støtte, men flertallet av dem vek unna i siste øyeblikk. Tatt i betraktning at undertegnede tre ganger på åtte år har tatt initiativet til (realiserte) honorarøkninger i Bokmagasinet, er denne meritokratiske lunkenheten påfallende, men kanskje også tidstypisk?

Ordet «solidaritet» var i alle fall ikke i bruk. «Fellesskapet rakner, det er ikke lenger typisk norsk å være god, men å mele sin egen kake», som Eivind Tjønneland skrev nylig.

Kan den manglende solidariteten også skyldes at bokmagasinets redaktør Karin Haugen knytter til seg venner som kritikere i Bokmagasinet og gir disse høyere honorar enn de øvrige?

I tiden før Kritikerklubben blir etablert melder flere av mine kolleger at de ikke vil risikere sitt vennskap med Haugen. Dette avfeldige systemet er tragisk i en tid da aviskritikerne mer enn noensinne trenger organisering, gitt de økonomiske tumultene i avisbransjen.

Arbeidskontrakter og anstendig betaling er historisk sett et overmodent krav for denne profesjonsgruppen. 

 

Ingenting av det jeg bevitner er antakelig enestående i den gjengrodde jungelen som heter kulturlivet. Derfor har også nydannelsen LO Kultur sett dagens lys.

Det enestående er at undergravingen av fagforeningsvirksomhet skjer i venstresidas høyborg, Klassekampen.

Saken angår antakelig også posisjoner. Av litteraturkritikerne i avisa var jeg den som først frontet klimasaken. Nå står et par av Karin Haugens venner og støttespillere klare til å overta denne funksjonen.

Jeg må konkludere med at min kjære avis Klassekampen - der fagbevegelsen er en stadig større aksjonær - valgte å kvitte seg med en brysom kritiker og tillitsvalgt. Avisas ledelse gjorde dermed et forsøk på fagforeningsknusing, med jernhånd i silkehanske.

 

Klassekampen svarer - rister på hodet over beskyldningene om fagforeningsknusing:

Klassekampens honorarer er ikke de høyeste i norsk presse, det har Freddy Fjellheim rett i. Men da skal det også sies at det er heller ikke lønna for fast ansatte journalister. Klassekampen ligger på 119. plass på den siste oversikten over gjennomsnittslønn i norske aviser, foran VestNytt og Bygdeposten, men under Vikebladet Vestposten. Honorarene i Klassekampen er for lave, men hvis en sammenlikner honorarene med andre avisers nivåer, er de relativt sett betydelig høyere enn det lønningene er. Det er derfor ganske urimelig når Fjellheim hevder at de ansatte i Klassekampen «innvilger (seg) solide årsinntekter» på bekostning av frilanserne.

Freddy Fjellheim mener vi avsluttet samarbeidet med ham som kritiker fordi han var opptatt av høyere honorarer, eller som han skriver: «Den egentlige grunnen var uønsket fagforeningsvirksomhet». Det kan vi bare riste på hodet over.

I dette tilfelle vet vi - og Fjellheim - at Klassekampen endret sammensetningen av kritikerstaben, og Fjellheim falt ut. Vi vet også at Fjellheim, i likhet med svært mange andre av Klassekampens skribenter, ønsker seg høyere honorarer. Men var det siste årsaken til det første? Det hevder Fjellheim, og vi kan bare si – med hånden på hjertet – at slik var det ikke. I våre drøftinger om sammensetningen av kritikerstaben var dette aldri – aldri – oppe. En levende avis må kunne endre sammensetningen av skribenter, spaltister, kritikere og illustratører fra tid til annen.

Freddy Fjellheim tar opp de drøftingene vi har hatt etter at bokanmeldere i Klassekampen har opprettet en kritikerklubb. Vi har ikke noe imot at skribenter organiserer seg. Det som har vært oppe til diskusjon er om denne klubben skal ha kollektiv forhandlingsrett. Det har vi vært usikre på. Vi har individuelle avtaler med eksterne skribenter, og vi syntes det er vanskelig å gi en gruppe av våre skribenter en kollektivt forhandlingsrett. Husk også at vi har svært mange andre bidragsytere, kritikere og skribenter i avisa. Vi var – og er – absolutt villig til å snakke om dette, men dette er uprøvd mark i norsk avisverden, og det reiser svært mange spørsmål. Vil for eksempel «medlemmer» i en slik klubb ha ansettelsesvern? Betyr det at vi mister retten til fritt å endre sammensetningen av våre eksterne skribenter? Vi synes dette er vanskelige spørsmål og ønsker helst at drøftingene om dette tas mellom Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og LO eller andre organisasjoner. Foreløpig er det altfor mange uløste spørsmål til at vi våger å gå inn for en slik kollektiv forhandlingsrett med skribenter vi har individuelle avtaler med.

Bjørgulv Braanen
Ansvarlig redaktør

Karin Haugen
Bokredaktør

 

 

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)
Til toppen