Frilansjournalist Lasse Olsrud Evensen.
Frilansjournalist Lasse Olsrud Evensen. (Foto: Privat)

DEBATT

Sportseksperter på TV er ikke journalister

Hvor dårlig står det egentlig til i sportsredaksjonene med ekspertkommentatorenes kommersielle og menneskelige bindinger – samt ditto farget journalistikk?

 

Hvor dårlig står det egentlig til i sportsredaksjonene med ekspertkommentatorenes kommersielle og menneskelige bindinger samt ditto farget journalistikk? Er de journalister slik at vi både kan forlange samt forvente at de skal forholde seg til «Vær varsom plakaten»?

Store norske leksikon definerer journalistikk slik:

«Journalistikk er prosessen der nyheter og opplysninger innhentes, bearbeides og formidles til et publikum gjennom ulike medier som aviser, magasiner, radio, fjernsyn eller internett. Journalistikk er informasjon om noe som faktisk finnes eller har hendt. Journalistikken har et samfunnsoppdrag formulert gjennom Vær varsom-plakaten

I redsel for å nedskalere den frie tittel «journalist», vil jeg med stolthet påstå at verken TV 2 sin håndballkommentator Bent Svele, langrennsekspertene Petter Skinstad, Åge Skinstad eller for den saks skyld Petter Northug jr. samt en hel haug andre ekspertkommentatorer, verken er eller skal få kalle seg for journalister.

Det kreves (forhåpentligvis) mer av en journalist både med tanke på kompetanse samt troverdighet og integritet enn hva disse herrer presenterer innenfor faget.

Men: det er ikke her «problemet» startet. Det startet lenge før ekspertkommentatorene fikk utfolde seg fritt på norske tv-skjermer.

Jeg husker diskusjonene vi hadde da jeg i begynnelsen på 90-tallet var med å starte TV 2. Jeg ble raskt en del av sportsredaksjonen hvor spørsmålet ble reist:

Skal sportsnyhetene ha programsponsorer?

En av dem som var sterkt imot dette på den tiden var Davy Wathne. Han mente at nyhetsjournalistikken ville få troverdighetsproblemer. I sedvanlig Wathne-stil, hadde han særdeles gode argumenter.

Det tok imidlertid ikke lang før vi så at sporten ble «presentert» av en eller annen bedrift.

Sponsing av sportssendinger, enten det er magasiner eller livesendinger, er av økonomiske årsaker i dag en nødvendighet enten man snakker om TV-stasjoner, lineært eller på web, samt for produksjonsselskaper. Man kommer ikke utenom det.

Spørsmålet er: går det ut over journalistikken og svekker sponsing troverdigheten ovenfor andre enn journalistene?

Nei. Det gjør det ikke. Å påstå at TV 2 sine nyhetssendinger på sport samt kanalens sportsjournalister farges av at programmene er sponset - og at journalistenes integritet og troverdighet påvirkes, har kun teoretisk interesse. Jeg tør vel påstå at kanalens programledere og reporter ikke engang aner hvem som er programsponsorer.

Derimot hadde redaktøren Medier24 god grunn til å reise spørsmålet vedrørende sportens ekspertkommentatorer hvor samtlige har en eller annen kommersiell eller menneskelig binding.

I Vær varsom-plakaten punkt 2.2 står det: «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»

Diskusjonen kommer opp i denne paragrafs siste setning: … eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til SPEKULASJON om inhabilitet.

Her tar man altså utgangspunkt i en hypotese om at en spekulasjon er nok til å svekke mediets integritet og troverdighet. For dem som har journalistikk som sitt fag og yrke, utvilsomt JA.

Men hva med ekspertkommentatorene? Kan vi virkelig forlange at de skal kaste alt på båten og gå inn i en deltidsjobb som innebærer kanskje 30–50 arbeidsdager i året uten at det for mange av dem ikke er tilstrekkelig for en fornuftig årslønn? Kan vi virkelig forlange at TV-kanalene skal kutte ut ekspertkommentatorer på bakgrunn av «Vær varsom» – plakaten?

Nei, vi kan selvfølgelig ikke verken forlange eller forvente det. Midt opp i dette kan man ikke forholde seg til teorier, kun realisme.

Leif Welhaven i VG åpner sin kommentar fra 7. september med følgende setning:

«Det store publikum ser neppe problemet med at Bent Svele kommenterer datteren eller at forbundssponsor Petter Northug får hausse opp langrenn på TV 2. Det betyr ikke at det er uproblematisk.»

Det har Welhaven selvfølgelig helt rett i: det er problematisk, men mest på det teoretiske plan.

Det er nemlig kneblingen av ekspertkommentatorene som byr på problem. Eksempel:

Det ville aldri falle inn Åge Skinstad, ansatt i Swix, å snakke nedlatende om konkurrenter av sitt brand. På samme måte vil han aldri snakke opp Swix under en sending. I samme lys kan vi se Svele legge begrensninger i å kommentere sin egen datter. Den selvpålagte kneblingen setter klare begrensninger i journalistikken siden seerne kanskje ikke får korrekt informasjon fra eksperten. Kneblingen vil forhindre ekspertene i komme med uttalelser som vil føre til SPEKULASJONER rundt deres kommersielle rolle utenfor TV-skjermen.

Men husk. Eksperten sitter da for svingende ikke alene i studio eller kommentatorboksen. I disse situasjonene regner jeg selvsagt med at de ansatte journalister sitter med nok kunnskap til at de kan gripe fatt i gode saker basert på grunnleggende journalistiske prinsipper uavhengig av ekspertens knebling.

Således mener jeg at denne kneblingen nødvendigvis ikke går ut over journalistikken og dens premisser dersom journalistene gjør og kan jobben sin.

Jeg leser for øvrig et innlegg av Anders Ryen Eidem med interesse. Han mener at det bedrives for dårlig sportsjournalistikk i dag. I så tilfelle må han se hele spekteret av journalistikk innenfor de fleste nisjer dersom han går for at det er for mye lettvinte klikkløsninger i pressen. For å drive journalistikk må man ha inntekter og klikk generer nettopp dette. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg synes at sportsjournalistikken i dag er god all den tid sportsjournalistikken inneholder feature, nyheter, portretter samt rene referater. Det er den mest omfattende nisjen av de alle og en sportsjournalist må være en god allrounder.

Jeg ser Eidem trekke fram Josimar som et godt eksempel på gravende journalistikk. Jeg er enig i at de er modige. Jeg er betydelig mer usikker på faktainnhold.

Vedrørende bindinger i samme publikasjon: redaktør Håvard Melnæs er betydelig mer enn fri og uavhengig redaktør. Han er også markedsansvarlig. Et større overtramp, jf. «Vær varsom plakaten» skal man vel lete lenge etter. 

Men jeg skal ikke stikke under en stol at det har skjedd grove overtramp: Det største, etter min mening, skjedde i Eurosport i perioden 2000 til 2012, dvs. før Discovery kjøpte kanalen. Kommentatorer ble i all hovedsak rekruttert fra idrettsbevegelsen, ofte forbundsansatte som kom inn for å kommentere sin idrett. Mange av disse hadde klare hensikter i å promotere egen idrett med ditto positive omtaler samtidig som de hadde sterke bindinger til sponsorer og arrangementer. Slik opererer heldigvis ikke Eurosport nå. 

Altså: man må ha såpass tiltro til redaktørstanden i TV 2 (som har fått mest kritikk) og øvrige seriøse medier, at de verken selv utnytter eller lar ekspertkommentatorenes egne kommersielle interesser promoteres i tilmålt programtid. Så har man heller ikke sett mange eksempler på dette gjennom årene. Således har man vel dekning for å si at kritikken mot ekspertkommentatorer er basert på teoretisk tankegang med hjemmel i «Vær varsom plakaten».

TV 2 har således gjort alle eksperters bindinger åpne for publikum. Vegard Jansen Hagen uttaler følgende:

«Vi opplever et søkelys rundt de ulike rollene og bindingene profilene har, og da spesielt ekspertene våre. Det er sunt og skjerpende – samtidig som det er en krevende øvelse nettopp fordi mange av de beste og mest populære formidlerne har mange ulike relasjoner og bindinger opparbeidet gjennom et langt liv i idretten. Vårt svar er derfor total åpenhet og ærlighet. De opplysningene som ligger til grunn for våre redaksjonelle vurderinger skal være fritt tilgjengelig for publikum og til enhver tid synlig fra veien. Alltid og uten unntak. Det er publikums tillit vi lever av, og det er denne tilliten vi bygger gjennom å levere maksimalt også på innsyn.»

Altså: hva annet kan han gjøre? Samtidig har Jansen Hagens uttalelse vist at han har tatt kritikken på alvor, at de ikke har noen ting å skjule – samt at Waatlands kritikk har stukket TV 2 i rumpa som en illsint veps.

Og det svir – i alle fall litt.

Til toppen