Kjetil Rolness, politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten og Trond Giske.
Kjetil Rolness, politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten og Trond Giske. (Foto: NTB Scanpix / Kjell Ruben Strøm / Eira Lie Jor/ Terje Bendiksby / NTB)

KOMMENTAR

Trond Giske er alltid skyldig i Oslo-kommentariatet

«Kjetil Alstadheim mener visst fortsatt at det var Giske, og ikke VG, som var skurken i Bar Vulkan-saken», skriver Kjetil Rolness.

Først et par klargjøringer: Jeg har ingen problemer med å skjønne at Giske måtte gå etter varslene om seksuell trakassering. Jeg har også selv skrevet en temmelig kritisk kommentar om tillitsmannen som glemte å være gentleman.

Jeg har ingen problemer med å skjønne protestene mot at han nå får et nytt, stort tillitsverv i partiet – etter ganske kort tid, uten særlig helhjertet unnskyldning for metoo-sakene.

Jeg har heller ingen problemer med å se at dette kan føre til ytterlige splittelse i Arbeiderpartiet, og snart må drive partilederen til vanvidd. Som Kjetil A. Alstadheim skriver i dagens Aftenposten: «For Støre er ikke Giske et hår i suppen. Han er en hel tupé.»

Men – Giske er også en hel tupé i suppen for nesten alle de sentrale politiske kommentatorer i Oslo-avisene. Som aldri klarer å forklare og analysere noen av kontroversene rundt mannen uten at antipatien mot «kødden» skinner igjennom.

Noen virker ute av stand til å se striden om Giske som et mikrokosmos for reelle politiske motsetninger i partiet. I stedet må den handle om moralsk svikt og lokalsjåvinisme i Midt-Norge. Som tittelen lyder på Alstadheims kommentar: «Han var alltid uskyldig i Trøndelag».

Slik han alltid var – og alltid vil være – skyldig på pølsefest blant politikere og journalister i Oslo.

Og Støre kan ikke engang si noe helt opplagt om hvordan man utnevner statsråder til NRK, uten å bli utsatt for sterkt selektiv sitering og vrangtolkning: Hør, han setter døren på gløtt for Giske!

Da må andre sette foten ned. For bare tre uker siden fastslo Alstadheim at «Giske blir aldri statsråd i en Støre-regjering». Det er slett ikke så opplagt lenger etter nominasjonen som fylkesleder. Så jeg skjønner at Alstadheim nå er redd for å måtte spise i seg hele tupéen.

Men – det jeg ikke skjønner, er at Alstadheim – i likhet med mange av sine hovedstadskolleger – aldri er i stand til å innrømme at Giske faktisk ble grovt urettferdig behandlet etter sitt famøse barbesøk. Ikke bare av VG, men av kommentatorer andre aviser, inkludert han selv.

Jeg har tidligere skrevet i Medier24 om hvordan Dagbladets Marie Simonsen og Dagsavisen Hege Ulstein fortsatte kjøret mot Giske, og lot VG går mer eller mindre fri (ser her og her). PR-rådgiver Tom Rasmussen skrev også godt i M24 om hvordan Alstadheim la skylden på Giske selv etter VG var avslørt som skurken: «Det var ikke Gard Steiro som lokket Giske ut på dansegulvet», skrev daværende politisk redaktør i DN. «Det valget tok Giske selv.»

Alstadheim innrømte i sin kommentar den gang at VG og pressen hadde mistet tillit etter Bar Vulkan-artikkelen. Men han la likevel stor vekt på Giskes egen beklagelse på Facebook, der han sa han burde sagt nei til å bli med på bar, «med det bakteppet som er akkurat nå». Men som Rasmussen påpekte, dette betyr jo ikke at Giske var skyldig i noe:

«Logikken virker å være at den som beklager har noe å beklage, og at den som har noe å beklage har gjort noe galt, ergo er skyldig i ett eller annet. For eksempel skyldig i at VG har gått i baret.

Selvsagt innrømmet Giske på Facebook etter at barbesøket hans ble en katastrofe at det ikke hadde vært smart å gå på bar. Hva skulle han ellers ha gjort? Han var allerede ettertrykkelig plassert i skurkerollen i nok en Metoo-sak, og ulikhetene i maktforhold har vel aldri vært tydeligere enn her. På den ene siden et mer eller mindre unisont Medie-Norge. På den andre siden en skambanket Trond Giske.»

Dette var for over et år siden. Er det større etterpåklokskap å spore hos Alstadheim i dag? Nei. Slik lyder hans referat fra hendelsene i februar 2019:

«Den gang lå Giske an til å bli innstilt som styremedlem av fylkeslagets valgkomité. Men så gikk han på Bar Vulkan. VG omtalte en dansevideo fra barbesøket. Valgkomiteen fikk kalde føtter og ombestemte seg fordi det var «skapt ny debatt rundt Trond Giskes tillit og dømmekraft», som daværende leder for valgkomiteen – og Giskes følgesvenn på bar – Jorodd Asphjell uttalte. Giske skrev selv på Facebook om barbesøket at det hadde vært lurest «å ikke være der i det hele tatt».

Igjen gir altså Alstadheim inntrykk av at Giske hadde grunn til å beklage, fordi han hadde gjort noe galt. Hadde VG gjort noe galt? Tydeligvis ikke: «VG omtalte en dansevideo fra barbesøket.» Dette er ordlyden Alstadheim bruker om en serie pressetiske overtramp, der VG tvang fram et sitat, misbrukte en ung og uerfaren kilde, feilframstilte innholdet i en video, slapp til en Giske-hater som «varsler» (uten å stille kritiske spørsmål), og unnlot å ta selvkritikk før flere uker senere, da ledelsen var presset til veggen. Til slutt ble artikkelen felt fem ganger i PFU. VGs egen evalueringsrapport ble også felt to ganger. Det er den mest omfattende fellelsen i PFUs historie.

Alstadheim fortsetter:

«Den gang ble belastningen for stor og motstanden internt i Trøndelag Ap for sterk til at Giske kunne velges. Men i etterkant var det mediene, og særlig VG, som tapte mest tillit etter at Sofie Bakkemyr sto fram med sin versjon av kvelden på Bar Vulkan.»

Men hvem skapte belastningen og motstanden? Ikke det faktum av Giske gikk på bar. Men framstillingen til VG. Og til kommentariatet. Så tapte mediene tillit når Sofie sto fram, og virkeligheten ble kjent. Men det er høyst uklart om Alstadheim mener at medienes tillitstap var fortjent. Særlig med dette tillegget:

«Barbesøket som først sporet av Giskes comeback, styrket ham siden i rollen som medieoffer. Så kanskje kan det oppsummeres slik:

Gikk på bar, ble fylkesleder.»

Igjen hevder Aldstadheim at det var selve barbesøket, og ikke den grove feilframstillingen av hva som skjedde der, som sporet av comebacket. Og Giske spiller altså «rollen som medieoffer». Slik han også, ifølge Aftenpostens politiske redaktør, «spiller på en sentrum-periferi-konflikt».

Kommentatorene i landets største aviser greier alltid å gjennomskue spillet til den sleipe Giske. Mens de selv slipper å reflektere over – eller bli stilt til ansvar for – sitt egen rolle som høyst aktive politiske aktører i spillet.

Gikk på bar, ble aldri tilgitt av Oslo-kommentariatet.

Til toppen